Handelen finner sted en desemberettermiddag i Oslo, i skyggen av den digre hallen til Sporveismuseet. Det er her vi har avtalt å møtes. Pengene er overført på forhånd. Jeg ringer nummeret jeg har fått oppgitt. Kort tid etter åpnes døren til hallen, og en mann i sort frakk skritter ut.

– Jeg har greiene her.

Han går mot bilen som står parkert like ved, åpner bagasjerommet. Der ligger en hvit pakke med poser fulle av et beige pulver, 447 gram i hver pose, høyt etterspurt og ennå ikke til salgs i Norge. Han plukker opp pakken, overrekker den til sin nye eier. Her er den altså: Min frokost, lunsj, middag og kveldsmat de neste dagene.

Den matløse

Mannen med frakken heter Marius Sæther, en trivelig 28-åring som kjører T-bane når han er på jobb, en Nissan Leaf når han ikke er det, og tar vakter på Sporveismuseet. Og han har nesten sluttet å spise vanlig mat.

Marius Sæther liker mat, det er ikke det. Men all tiden det tar? For mye.

– Hvis du tenker deg om, hvor mye tid du bruker på å planlegge maten, spise den, gå i butikken, tenke på mat – det er ganske mange timer om dagen, sier han.

Arbeidsdagen på sporet kan også starte grytidlig, gjerne litt over fire. Da er det å lage frokost «det siste du har lyst til». Derfor pleide han å sette seg i førerhuset på tom mage, trøtt og slapp. Det ble brødmat til lunsj, Fjordland eller frossenpizza til middag. Neppe et ideelt kosthold. For litt over ett år siden snublet Sæther over en mulig løsning: Pulvermat.

For noe har skjedd med forholdet vårt til næring i pulverform. Enten vi rister det i en shaker eller blander det i mat: Det som var et nisjeprodukt for slankedesperate og treningsoverivrige, er blitt noe vi legger i handlekurven på Rema. Pulverprodukter som hjelper folk opp eller ned i vekt, omsettes nå årlig for flere hundre millioner kroner i Norge.

Men det var ikke proteinpulver eller slankepulver Marius Sæther falt for høsten 2013. Produktet han leste om på nettet var noe nytt, med et slagord like frastøtende for noen som det er forlokkende for andre: «Hva om du aldri hadde trengt å bekymre deg for mat igjen?»

«Hva om du aldri hadde trengt å bekymre deg for mat igjen?»

Tekno ble mat

Ideen begynte som så mange gründereventyr gjør i våre dager: Med unge amerikanske menn. En idé. Investorer. Et nystartet selskap. Egentlig satset Rob Rhinehart og hans to kolleger på å utvikle rimelige mobiltårn. Men ideen lyktes ikke, og investorpengene tørket inn. Rhinehart måtte knipe i budsjettet og begynte å tenke på alle dollarene og timene som gikk med til mat. Med sin ingeniørbakgrunn begynte han å se mat fra en ny vinkel: Mat var en omvei, det var de kjemiske komponentene man trengte – fett, vitaminer, proteiner, karbohydrater, mineraler. Etter å ha lest seg opp, kom han frem til 35 nødvendige næringsstoffer. Han bestilte ingrediensene i pulverform, blandet dem sammen og begynte å leve på blandingen, som han kalte Soylent.

Samtidig blogget han om forvandlingen Matutgiftene hans sank med nesten 80 prosent. Han skrev hvordan «fysikken min har forbedret seg betraktelig, huden min er renere, tennene mine hvitere, håret mitt tykkere og flasset er borte.» Bloggen ble en snakkis. Rhinehart og kollegene endret kurs, fra teknologi til syntetisk mat. De søkte økonomisk støtte gjennom en folkefinansiering-nettside og lovte å sende en ukes forsyning av den syntetiske maten til dem som hjalp dem med 65 dollar på vei mot målet: 100.000 dollar. De fikk inn mer enn 750.000.

• LES OGSÅ: - Barn spiser usunt om de følger myndighetenes råd

Marius Sæther var en av dem som støttet kampanjen. I august i fjor mottok han sin første pakke med Soylent. Det startet ikke bra. Første gangen han drakk shaken, brakk han seg. Men etter å ha gjort noen justeringer – blandingen må være kald og bør helst stå over natten – gikk det bedre. I dag spiser han Soylent til frokost, Soylent til lunsj, og noen ganger Soylent til middag. Han er strålende fornøyd.

– Jeg sover bedre om nettene. Jeg føler meg bedre. Så sparer jeg tid da. Det tar meg tre minutter før jeg legger meg å lage all maten til i morgen.

Det tar meg tre minutter før jeg legger meg å lage all maten til i morgen.

Sæther anslår at han har byttet ut opp mot 90 prosent av måltidene sine med pulveret. Grunnlegger Rob Rhinehart mener man kan gå enda lenger, og har sagt at «i teorien kan du leve kun på det. Faktisk ville du vært ganske sunn».

Helvetesuken?

Jeg bestemte meg for å ta Rhinehart på ordet: Å leve en uke uten mat, uten kaffe, uten så mye som en liten pastill. Kun vann og Soylent.

En uke er naturligvis ikke all verden. Men det er mer enn nok for en som er veldig glad i mat. Jeg innbiller meg at jeg har et relativt sunt daglig kosthold, med mye kornblanding og knekkebrød, hjemmelagde middager og tre-fire frukt og grønnsaker. Mat er en viktig del av hverdagen, som jeg gladelig setter av tid til.

Samtidig er det ikke vanskelig å se den andre siden av saken: Matmaset. Du kan unngå matbloggene, bla forbi matsidene og zappe deg vekk fra kokkeprogrammene, men risikerer fortsatt å bli fanget i monologen til venninnen din om den nyeste fantastiske, fanatiske dietten.

Atkins, Roede, Fedon, steinalder, lavkarbo, fem-to, magiske antioksidanter, oppskrytte antioksidanter, glutenpanikk, snilt fett, slemt fett, for mye salt, for lite vitaminer, fem om dagen, et glass om kvelden, genmodifisert, økologisk, kortreist, klimaskadelig, vegetarisk, vegansk, muggsopp i korn, bakterier i kjøtt, kreftfremkallende, alzheimerhemmende, hjerte- og karsykdom-riskreduserende.

Gisp.

Hadde det ikke egentlig vært deilig å hoppe av hele matkarusellen? Én shake, og ikke noe mer?

Soylent selges ennå ikke til Norge, så løsningen blir å kjøpe fra eBay og senere, da jeg har gått tom, fra Marius Sæther. Før jeg går i gang får jeg målt blodverdiene hos fastlegen min. Jeg sender også en liste over næringsinnholdet i pulveret til Helsedirektoratet, der avdelingsdirektør Henriette Øien gjør en vurdering. Svaret hennes oser ikke av begeistring. Hun vil ha en mer allsidig proteinkilde enn risprotein, samtidig som hun setter spørsmålstegn ved noen av fettkildene. Hun er heller ikke sikker på at dette er nok daglig energi for en forholdsvis aktiv mann på 29 år. Samtidig skriver hun at «et produkt som dette vil kunne ha en viktig funksjon for personer i nødssituasjoner som ikke har tilgang til et fullverdig kosthold», før hun avslutter, noe tvetydig: «Lykke til med prosjektet!»

• LES OGSÅ: Ny forskning: Mettet fett er ikke så farlig likevel

Dag 1

Med en ukes forsyning av pulver i hus, er det bare å shake løs. Smaken? Svakt søtlig, som en pannekakerøre med hvete. Ikke så verst.

– Det er ikke fælt, da. Men jeg tror kanskje jeg hadde blitt litt kvalm, sier samboeren min.

En lunsj og middag senere, og jeg er drittlei smaken. Magen føles som en vannballong. Når vi på kvelden får venner på besøk, og jeg må se på at de spiser fredagstaco – jeg elsker taco! – blåser det nytt liv i begrepet matporno. Tankene går til ambivalensen fra tidlige tenår, da jeg en sjelden gang fikk bla i blader med nakne damer: En begeistring i kroppen, blandet med en desperat erkjennelse i hjernen, om at dette er en verden jeg ikke har adgang til.

Magen føles som en vannballong.

Jeg kan ikke se hvordan dette skal holde i seks dager til.

Protein-eksplosjonen

Blant de ulike pulvervariantene på det norske markedet har det de siste årene etablert seg en klar leder: Proteinpulveret.

Da Proteinfabrikken startet opp i 2001, omsatte selskapet proteinpulver for 200.000. Så fikk det innpass i hyllene til Sunkost, Rema og taxfreebutikker. I år sikter selskapet mot en omsetning på nærmere 130 millioner. Næringskonsentrat utgjør 90 prosent av dette, og salget av proteinpulver har de siste årene steget med rundt 10 prosent årlig. Gymgrossisten, Proteinfabrikkens svenske hovedkonkurrent, omsatte for 677 millioner i 2013. Det er en økning på mer enn 30 prosent fra året før.

Når ble egentlig proteinpulver så stuerent? Salgssjef Egil Berli-Johnsen i Proteinfabrikken mener noe skjedde i 2010, da de fikk plass i dagligvarebutikkene. Pulveret, som før var forbeholdt muskelbyggerne, inntas nå like gjerne av jentebloggere og middelaldrende mosjonister.

Eller pensjonister, som Gunnar Bråthen. Selv om det er noe ved ordet «pensjonist» som skurrer når du møter ham. 67-åringen tar imot oss i leiligheten på Lørenskog, en 182 centimeter høy vegg av muskler med en svart «Badass» T-skjorte. Han jobber som personlig trener, men har trappet noe ned etter at han nådde pensjonsalder. Når han får øye på den flytende frokosten jeg har i den ene hånden, utbryter han ettertenksomt:

– Ja …

Han blir stille noen sekunder.

– Verden står overfor en kjempeutfordring, sier han, og nevner den kommende befolkningseksplosjonen. Andre har tenkt i samme baner: Kanskje kan næring i pulverform bøte på mer enn tynne lommebøker og dårlig kosthold. Hungersnød? Klimaproblemer?

• LES OGSÅ: - Diett og trening hører ikke sammen

Pulver og pensjon

Bråthens egen forvandling startet da han var 49 år. Flere år med røyking, stressende og stillesittende jobb hadde gjort ham overvektig, på vei mot et hjerteinfarkt. Legen ga ham valget: Legg om livsstilen, eller gå en tidlig død i møte. IT-rådgiveren begynte med styrke- og utholdenhetstrening. Ti år senere tok han grep om kostholdet. Han satte seg et mål for treningen, å bli norgesmester i kroppsbygging i sin klasse, og klarte det. Som 62-åring utdannet han seg til personlig trener ved Norges idrettshøgskole. Han møtte kona si, den treningsglade Marit Lie, og utfordret henne også til å vise muskler på scenen. I dag har de hver sin NM-pokal stående i stuevinduet.

Proteinpulver står sentralt i kostholdet til de to pensjonistene. Samtidig ser Bråthen hvordan mange bruker pulveret uten å trenge det.

– Disse guttungene som har sånne bokser med protein, de vet ikke hva de gjør.

– Det ER veldig vanskelig med mat, istemmer kona.

– Disse guttungene som har sånne bokser med protein, de vet ikke hva de gjør.

Som treningsinstruktører har de begge veiledet haugevis av middelaldrende menn og kvinner. Det første de snakker om er kosthold – blant annet proteiner, som Bråthen mener nordmenn får i seg for lite av.

På kjøkkenet i Lørenskog blander han sammen det som er en typisk frokost: Melk og havregryn, iblandet en skje med 25 gram proteinpulver. Proteiner i shakeform begrenser han til før og etter trening. Han hører fortsatt folk som er skeptiske til proteinpulver, at det kan gi nyreskader eller er inngangsport til doping. Sånt fnyser han av.

Se på oss. Vi er pensjonister. Ser det ut som vi er døden nær?

– Når folk lurer på om proteinpulver er sunt, så sier jeg: Se på oss. Vi er pensjonister. Ser det ut som vi er døden nær?

Når han får se næringsinnholdet i næringsshaken min, virker han positivt overrasket. Han ville ikke spist dette mens han trente styrke, men for en som driver med utholdenhet går det kanskje bra.

Jeg spør: Kunne han tenkt seg å bytte fra mat til pulver dersom det inneholdt alt han trengte av næring og proteiner?

– Overhodet ikke. Det er ikke noe alternativ i det hele tatt. Mat handler om mye mer enn å få i seg det man trenger av næring.

Dag 2–4

Gjennom helgen får jeg en slags oversikt over ulempene ved å spise kun pulvernæring. For det første, en slags følelse av å være eneste avholdsmenneske på en fest som aldri slutter. Folk beklager seg stadig over at de spiser rundt meg. På lørdagen trasker jeg gjennom et julebordsmarinert Oslo sentrum, mens jeg grådig sniffer i meg lukten av junkfood. Magen min har forsøkt å protestere, ved å utstøte lyder jeg før bare har hørt fra rørene på badet.

Men så blir det bedre. Ulemper blir vaner, nesten glemt, og flere fordeler dukker opp. Som en morgen, rett før vi skal ut og møte venner, og samboeren min spør, tydelig bekymret for tidsskjemaet:

– Skal du ikke spise?

– Jeg har spist.

– Hvaaaa? Jeg ventet på deg, sier hun, og smetter inn på badet.

Frokosten tok knapt tre minutter å helle i seg. Mer enn endringene i min egen kropp, føles dette som den største åpenbaringen: Hvor mye tid som faktisk går med til mat og måltider. Borte er den endeløse virringen i matbutikken, lenket til rullekurv og handleliste. Ingen flere ris-eller-potet-dilemmaer, eller grubling om det er trygt å spise kylling nå som alle filetene ser ut til å være bakterieinfisert – seneste plott twist i den tilsynelatende uendelige såpeoperaen «Hva er egentlig sunt å spise i Norge i dag?» Den har jeg nå slått av, i det minste for en uke.

Pulveropplevelsen topper seg når samboeren min, noen dager inn i eksperimentet, utbryter:

– Jeg tror nesten jeg skal kjøpe litt når vi drar til USA, jeg.

• LES OGSÅ: - Folk må ikke være så syke at de tror de kan erstatte mat med pulver

Slanket slankepulver?

I jakten på andre som lever kun på pulver, kontaktet jeg flere slankeklinikker. Svaret var gjerne: Vi driver ikke med pulver. Har slankepulveret mistet noe av draget? Tall fra analysebyrået Nielsen viser at norske dagligvarebutikker de siste 12 månedene har solgt slankemidler for 280 millioner kroner – en svak nedgang mot perioden før. Også Orkla Health, som selger slankemerket Nutrilett, ser at markedet for slankepulver har «gått noe tilbake de siste årene».

Ellen Winther, en 31 år gammel tobarnsmor fra Drammen, prøvde flere pulverkurer for å ta av noen av sine 85 kilo. Det fungerte i begynnelsen, hun gikk ned, men så var kuren over:

– Da jeg sluttet gikk jeg – swooosh – opp i vekt, sier hun.

Winther spratt opp og ned i vekt flere år, før hun til slutt fikk sving på treningen. Hun prøvde å endre kosthold, starte dagene med knekkebrød eller smoothie, men oppdaget at hun var tappet for energi. Til slutt prøvde hun seg på Herbalife. Selskapet, som sier de har en tredjedel av det globale markedet for måltidserstatninger, har 12.000 medlemmer i Norge. To tredjedeler av omsetningen kommer fra måltidsprodukter. I en børsmelding i fjor rapporterte selskapet om at de på åtte år hadde økt omsetningen i Norden fra 200 millioner til en halv milliard.

Når jeg besøker Winther på Herbalifesenteret i Drammen, står shaker i syv ulike smaker oppstilt i hyllene. Øverst sitter et kosedyr: en myk næringpulverboks med armer og ben. Winther trener tabata med treningsgruppen til Herbalife og har innlemmet selskapets produkter i kostholdet sitt. Shaken spiser hun til hver frokost, og gjerne også før og etter trening.

– Jeg kommer til å fortsette, sier hun.

Kritikk og suksess

Suksessen til Soylentgrunnlegger Rob Rhinehart er også blitt møtt med kritikk. Han er blitt anklaget for å drepe matglede og for mangelfull forretningsmodell. Det er heller ikke publisert grundige studier som sier noe om hvor sunt/usunt næringspulveret er i lengden.

Samtidig er det liten tvil om at Rhinehart har aktualisert ideen om syntetisk mat. Flere nordmenn jeg har snakket med, alle unge menn, sier de hadde kjøpt det dersom det var billigere og lettere tilgjengelig. For amerikanere koster produktet rundt 20 kroner pr. porsjon, omtrent halv pris av det Marius Sæther betaler for å få pulveret til Norge via fordyrende mellomledd.

Enn så lenge er det lang ventetid på Soylent. Imens har flere konkurrenter dukket opp. En av dem har lansert egne salgsautomater på gaten, som en sunn versjon av colaautomater. Europa har også fått sin egen Soylent, kalt Joylent, produsert i Nederland av den tidligere doplangeren Joey Van Koningbruggen. Han innrømmer at han «aldri forventet en slik etterspørsel», og hevder han nå har mer enn 1500 månedlige kunder, hvorav rundt 100 er norske.

Rhinehart har lagt oppskriften sin åpent ut på nett. I teorien kan alle som ønsker det lage sin egen versjon, og på et eget forum diskuterer brukere flittig ulike smaker, varianter, problemer og løsninger. Norske Andre Sevenius Nilsen var en av dem som en stund laget og helte i seg sin egen versjon av Soylent. Han planlegger å kjøpe inn offisiell Soylent den dagen de eventuelt begynner å sende til Norge. Men i dag er ikke pulver lenger en del av dietten hans.

– Jeg har en kjæreste, og da er det litt mer stas å spise ordentlig mat og ikke drikke shake, forklarer han.

Dag 7

På min siste pulverdag møter jeg Marius Sæther til en liten pulverlunsj i Sporveienes kantine, til nysgjerrige blikk fra kolleger. Det går opp og ned med pulverinntaket til Sæther, noen ganger mer mat, andre ganger ingenting. Men én ting er han helt klar på når det gjelder pulvernæringen:

– Jeg har ingen planer om å slutte med det første.

Senere på dagen drar jeg til legen for en oppfølging. Den største forandringen under pulveruken har ikke vært nærværet av pulver, men fraværet av mat. Formen har vært fin, blodsukkeret uforskammet stabilt, og bortsett fra litt energimangel under trening, er det blitt ren rutine å helle i seg fire shakes om dagen.

Legebesøket viser at blodtrykket mitt faktisk har falt (noe som riktignok også kan ha andre årsaker), mens blodverdiene mine er nærmest identiske som før pulverdietten. Fra legekontoret drar jeg innom butikken, så hjem og lager fire ferske rundstykker med ost, hamburgerrygg, salat, gulrot og fersk appelsinjuice til. Det smaker himmelsk.

Les også: - Svært mange får store plager av kumelk «Kunnskapsløs debatt om amming»