- Vadsø tar den! Ny knappenål!

Jan Vardøen, ofte omtalt som restaurantbaron, eventuelt Grünerløkkas konge, nikker mot et gedigent håndtegnet Norgeskart. Knappenålshoder i rødt, gult og grønt lyser langs fjorder og dalstrøk. For hver dag blir de flere – kinosjefene som har sagt ja til Heart of Lightness – Søvnløs i Lofoten, Vardøens første spillefilm.

Filmen handler røft sagt om en forsoffen regissør, spilt av Vardøen selv, som har drukket opp filmstøtten og prøver å redde stumpene ved å filme Ibsens Fruen fra Havet i midnattssol. Innspillingen skjedde på Unstad i Lofoten i juli i fjor med ni britiske skuespillere. De fikk usselt betalt, men ble lokket med midnattssol, rå natur og verdens beste mat.

- De første jeg hyret var fire kokker, inkludert egen dessertkokk, humrer regissøren, som serverte sushi på stranden klokken tre om natten.

Han fikk til og med britene til å spise speket hvalkjøtt. Helt til de ble tatt med på hvalsafari og så maten i levende live.

Betalte selv

Nå er filmdebuten klippet og klar. Her fra kommandosentralen, et lite kontor over Vardøens egen bar Aku Aku på Grünerløkka, styrer han selvsagt lansering og markedsføring selv. Veggene er tapetsert med lister over medier, viktige mennesker, Facebookgrupper, arrangementer og datoer. Den siste er 28. mai – ett drøyt år etter at filmideen ble unnfanget. Da blir det première på selveste Colosseum. Oslo Kino har forlengst takket ja til spillefilmen laget med et minibudsjett på mellom to og fem millioner kroner. Hentet fra regissørens egen lomme.

- Jeg gadd ikke engang bruke tid på søknader og skjemaer og alt det der. Jeg er på en mission. Jeg skal vise at det går an å lage film på en annen måte, sier debutanten og drar den svarte luggen vekk fra øynene.

- Men du kan ikke film, du har nesten ikke budsjett og alt har skjedd lynkjapt. Lukter det ikke kalkun lang vei?

Vardøen ser oppriktig forbauset ut.

- Tanken har ikke en gang slått meg. Jeg har rett og slett ikke evnen til å tro at det skal gå til helvete. Filmen er jo veldig god! Og så har vi allerede hatt det så gøy, prosessen er en suksess i seg selv.

Han tenker et øyeblikk.

- De siste 15 årene har jeg hatt det sånn. Jeg har bare gått på. Aldri tenkt at det kan gå på trynet.

Luggen må bort igjen.

- Men folk vil jo gjerne ha en garanti for at alt skal gå bra før de tør starte på noe. Det er nesten litt trist. Livet er jo en oppdagelsesreise.

Fengselsstraff

Vardøens eget liv har ikke inneholdt mange garantier. Og lite ved tenåringen Ian pekte i retning av en trygg, leken, kreativ voksen mann som skulle lykkes med absolutt alt han prøvde på. Tvert imot var han dypt ulykkelig.

Da hans norske mor og britiske far skilte seg, tok faren med seg tre barn fra Irland til London.

Vardøen sammenligner årene som fulgte med en fengselsstraff.

- Hver dag ble jeg skjelt ut som udugelig. Hele oppveksten følte jeg meg verdiløs, jeg ble straffet for det jeg gjorde og det jeg ikke gjorde. Aldri var jeg god nok, sier sønnen i dag.

Talestrømmen flyter ikke så lett. Han har knapt snakket om dette

I stablene med avansert litteratur fra biblioteket fant han trøst og flukt.

- Men faren min stemplet valgene mine som søppel.

Så bestemte han seg: Den dagen han fylte 16 skulle han stikke. Han laget en mental dimmelenke. Talte dagene.

- Jeg dro på dagen. Da begynte livet. Etterpå har jeg ikke hatt kontakt med ham.

Han tar seg ekstra god tid med å dra bort luggen.

- Siden har jeg aldri regnet med støtte fra noen. Jeg følte jeg måtte være min egen lykkes smed.

 

- Hva har forholdet til faren din gjort med deg?

Svaret drøyer.

- Det kan jo hende at jeg har prestert på grunn av ham. Men jeg liker ikke tanken, og jeg vil ikke unne ham at det er sånn. Det kunne jo uansett like godt slått andre veien, at jeg ikke hadde våget noe. Men det fins en gnist i alle mennesker. Han klarte ikke slukke min.

Han løfter blikket og smiler.

- Men nå har jeg barn selv, og jeg kjefter aldri på dem. Jeg mener jeg er en god far. Det er det jeg er aller mest stolt av i livet.

Detaljfreak

Regissøren sjekker noen e-poster – blant annet bekreftelsen på at hjertebarnet er mottatt av filmfestivalen i Cannes.

- Skulle vi bli antatt og få pris vet jeg ikke om jeg ville hatt palmen på plakaten. Jeg tror den kan virke mot sin hensikt, sier han, ser på klokken og hiver på seg den svarte skinnjakken.

Han hilser seg nedover Thorvald Meyers gate, Grünerløkkas partystripe, der stedene han har startet ligger vegg i vegg. Han holder galant døren åpen inn til Villa Paradiso, restauranten som har maktet å få Oslofolk til å stå i kø for å spise pizza i ti samfulle år.

Før han kan sette seg ved det egensnekrede bordet på det lille bakrommet, henter han en papirbit til bordbenet og sørger for at det står helt støtt.

Vardøen er beryktet for sitt detaljfokus. Han kan reise til Berlin for å finne den helt riktige veggflisen. Tråler gjerne landsbygda i Provence på jakt etter lampen han hadde sett for seg til en restaurant. Pizzaassistentene har streng instruks om å helle olje i et åttestall – ikke en sirkel – på parmaskinken. Og sitronskiver skal skjæres idet de brukes, ikke på forhånd.

- Perfeksjonist …? Nei, det er et veldig negativt ladet ord som kommer i veien for å trives, parerer han.

- Men detaljer er viktig fordi det er så gøy å gjennomføre ting ordentlig.

- Det sies at du en sjef som skal ha alt på din måte?

- Hm ... Kunsten er jo å både få det som du vil og at de rundt deg synes det er greit. Og etter mange år har jeg lært at alle må få si sin mening. Stoler de blindt på meg, kan det fort gå galt.

Tøff start

En hvit varebil har stanset på fortauet utenfor. Vardøen reiser seg. Må ordne noe.

Der ute på fortauet foregår en lett fomlete, men hjertelig variant av ”takk for lang og tro tjeneste-seremoni”. I anledning ti års- jubileet får kjøkkensjefen på Villa Paradiso, Håvard Haugen, overrakt en kaffemaskin i Rolls-Royce-klassen fra sine to arbeidsgivere, Vardøen og hans kompanjong tilbake til ”urtiden”, Trond Haug. Inne i restauranten venter en tilsvarende pakke til daglig leder.

- Det er viktig å lene seg på flinke folk, ikke minst da jeg laget film, konstaterer han.

Det vanket ikke så mange gaver fra sjefene da Vardøen stakk av fra faren og begynte å jobbe i London. Den første restauranterfaringen fikk han over to gedigne oppvaskkummer med iskaldt, gjørmete vann. Murgulvet var så vått at han måtte stå på stadig høyere lag av gamle pappesker for å redde skoene. Likevel minnes han jobben som en av sine aller beste.

- For første gang ble jeg behandlet ordentlig. Og samhørigheten var fantastisk.

Dress på radio

I 1980, 18 år gammel, dro han til morens hjemland og jobbet som kokk på Norges første pizzarestaurant, Peppes Westend på Frogner. Alle kollegene var pakistanske, og Jan ble etter hvert ansett som den mest presentable og forfremmet til baren.

I den grad han så noe i den nitriste byen, måtte det vært at den trengte en som kunne røske opp i et stusslig uteliv. Men gründeren i ham hadde ikke begynt å røre på seg ennå, og han tilbrakte fritiden med å spille biljard mutters alene i restauranten 3 kokker på Solli plass.

Veien gikk videre til Miami og Toronto, der han var backstage-kokk for et eventfirma. Den første han laget mat til het Bob Dylan.

- Dylan! Fikk du møtt ham?

- Nei, det gadd jeg ikke. Det var da han var på den kristenkjøret sitt. Helt fjernt. Jeg har aldri blitt bitt av troen.

Sønnens manglende tro hindret derimot ikke faren i å tvinge Jan til å være altergutt og bistå presten i den lokale kirken hver søndag. Med skjev pannelugg og fotside kjortler delte guttungen ut altervin (med alkohol) og brød til menigheten, og var strengt tatt i gang med serveringskarrièren.

Selv mener han heller altergutten vekket den klesbevisste Jan. Han som har minst 50 dresser og er kåret til Norges mest velkledde mann. All staffasjen fascinerte ham. De ulike knutene på tauet rundt livet. Kappene som skiftet farger og stoffer med kirkeåret.

- Det å kle seg riktig til en anledning og en identitet, som å ta på ordentlig kokkejakke, er jeg veldig svak for.

Han avslører at han ifører seg dress når han skal snakke i radioen.

- Det er jo ingen som ser. Men jeg blir bevisst øyeblikket. Går inn for det jeg gjør med hud og hår.

Anarchy in the UK

Han har vært på middag hos kulturminister Widvey (h) for å snakke filmpolitikk. Han kastet ut tidligere landbruksminister Slagsvold Vedum fra en av barene sine i raseri over ostetollen. Og han uttaler seg gjerne kompromissløst om rasisme, pelsdyravl og boikott av Israel. Spør du ham hvor han står politisk, er svaret anarkist.

Sin politiske tro fant han da han vendte tilbake til London i 1982 og startet et høyst alternativt liv i bydelen Brixton. Som permanent husokkupant ble han av ren nødvendighet ekspert på låsdirking og tjuvkobling av gass og strøm. For å kunne lage blader og løpesedler lærte han seg layout, repro og offset – noe som blant annet kom de streikende kullarbeiderne til gode. På sitt lille anarkistforlag ga han ut lærebøker i oppvigleri og gratis boformer.

- Jeg gikk mye i tog, for å si det sånn. Og ble veldig flink til å se muligheter uten penger, sier han og siterer et anarkistslagord han stadig lever etter: Vær realist. Krev det umulige!

- Og etter hvert ville du redde verden med høye drinker?

- Nei da. Men jeg skjønte ikke hvorfor Oslofolk skulle betale 80 kroner for en slapp Gin tonic. Min enkle tankegang er at jeg vil gjøre noe ordentlig. Jeg ville finne ut hva det var med disse drinkene, som Bloody Mary, som har overlevd i 100 år selv om de har blitt mishandlet og misbrukt. Den gløden i en gjenstand leter jeg etter i alt jeg gjør. Ingen skal beskylde meg for å ha brydd meg om trender.

- Derimot blir du beskyldt for å ha Disneyfisert Grünerløkka?

- Tja ... Jeg skjønner jo at jeg ikke kan bygge en autentisk italiensk restaurant på Grünerløkka. Men jeg er opptatt av å bygge en autentisk stemning. Matche ideen folk har om hvordan en italiensk restaurant er. Selv om det ikke stemmer med virkeligheten.

Det hender han foreleser for BI-studenter om hvordan han jobber. Han sier ikke det de vil høre.

- De sitter der og vil tjene mest mulig penger fort. På parkeringsselskaper og sånne ting. Jeg prøver å sabotere tankegangen deres litt.

- Men du kan vel tjene deg rik på foredrag om din egen suksess?

- Nei, nei, nei. Det måtte være hvis jeg må ha penger til en ny film. Jeg satser på å lage én i året.

Romantisk lengsel

Man kan ikke tråkle sammen Jan Vardøens livsløp uten å ta med at han til slutt fikk nok av sitt omflakkende anarkistliv og sluttet seg til moren og søsknene som hadde flyttet til Risør. Der fikk han grint seg til den aller siste plassen på et kurs i trebåtbygging. For kvinner. Og ble besatt av faget som kombinerte absolutt alt annet han hadde lært.

- Du må kunne løse alt selv. Og du må kunne fikse det der og da, om nødvendig på en øde øy, sier han. Etter noen års praksis på et båtverksted på Bygdøy var han rustet for å bygge, starte og drive utesteder. I 1996 åpnet han Bar Boca, starten på det.

- And the rest is history, oppsummerer han selv.

Men det er også en annen historie om Jan Vardøen. Ungkaren og medieyndlingen med leilighet i tøffelavstand til sine stadig flere utesteder.

Han som hadde vunnet kongeriket. Men lette forgjeves etter prinsessen.

Han banker i det selvsnekrede bordet.

- For åtte år siden traff jeg henne bare, og livet havnet på skinner. Jeg hadde lengtet så lenge, så var tiden inne, smiler han og fortsetter forundret:

- Jeg fikk nesten litt følelsen av at det lå en mening bak.

Prinsessen var manusforfatter Bianca Boege. Og skinnene førte paret ganske raskt bort fra Grünerløkka til et gammelt hus med stor hage i skogen på Nesodden.

Venner forteller begeistret om de hippieaktige hagefestene der voksne og barn surrer rundt, klapper katter, drikker vin og spiser pizza fra

håndmurt ovn.

- Livet på landet er fint en solskinnsdag i godt selskap. Men jeg har beholdt leiligheten på Løkka, innrømmer verten.

Sønner og konger

For syv år siden kom sønnen Thorvald.

På sykehuset ba jordmoren den ferske faren om å åpne skjorten. Hun la det lille mennesket på brystet hans. Overveldet av følelser visste han ikke helt hva som nå var forventet og tok barnet med inn på badet. Der, foran speilet, hvisket han ned mot det skrukkete hodet:

- Elvis er kongen.

- Tenk, det var mine første ord til min sønn. Men Elvis er jo en grunnpilar!

Mobilen lyser opp. Det samme gjør Vardøen.

- Bli med, så skal du få se noe kult!

Han haster over Grünerløkka og leder an inn i et kontorbygg.

I en redigeringssuite har klipper Ove Kenneth Nilsen akkurat gjort traileren til filmen klar. I to minutter og 20 sekunder fyller hav, himmel, midnattssol, britiske skuespillere og en forsoffen Vardøen storskjermen.

- Helt nydelig, sukker regissøren, og vil bare ha en ørliten endring.

Ut til massene

Ute på gaten igjen river en helt spesiell lukt i nesen.

- Kjenner du, spør Vardøen.

- Det lukter malt. Bryggeri. Vi tok ølet tilbake da Ringnes forsvant.

Han peker mot Grünerløkka Brygghus. Bryggeriet med to ølsorter oppkalt etter hans egne sønner. I oktober åpner han en ny restaurant. På Frogner! To nye spillefilmer er på gang.

Først skal han tilbake til knappenålene og sørge for at flest mulig får sett debutfilmen.

- Jeg føler at det vil gå kjempebra i distriktene.

Vi går videre.

- Det er bare en følelse. Men det er jo alltid den jeg har fulgt.

 

hilde.lundgaard@aftenposten.no