Landet tiden glemte 

USA. Eller «Amerika» som jeg liker å kalle dette landet. For meg er det et av de vakreste ordene som finnes. Det er helt der oppe med gedigne ord som «frihet», «rettferdighet «og «håp». Samtidig er det noe veldig nært. Amerika betyr for meg familie, hjem, tilhørighet – og savn.

Jeg savnet Amerika så innmari etter at familien min flyttet til Norge da jeg var 6 år gammel. I drømmene mine var jeg fortsatt amerikaner i mange, mange år etterpå.

For USA på 1970-tallet var et fantastisk sted å være en liten gutt.

Å flytte fra Amerika til Norge var som å flytte fra Disneyland til en småby. En sovjetisk småby, der folk kjørte i små, klumpete biler, menn gikk med hatt og frakk, og middager bestod av posesuppe og koketorsk istedenfor hamburger og pizza. En fargerik verden befolket av Jackson Five og Marvel-heltene ble byttet ut av et slags eksperimentelt teater i svart-hvitt, der en gretten gubbe snakket til en dukke som var helt død i fjeset.

Også amerikahatet da.

Nesten alle i Norge hatet Amerika da jeg vokste opp. De eneste som ikke gjorde det, var a) Haakon Lie og b) en gjeng Unge Høyre-folk på Ullern og omegn som gikk med Ky-merke på jakkeslaget. Ky var jagerflygeren USA hadde satt inn som diktator for Sør-Vietnam, og han var Hitler-entusiast.

Det var ingen i vår lille familie som støttet Vietnamkrigen, tvert imot. Likevel fikk vi skylden av skinnhellige nordmenn. Som pappa sa da krigsherren Henry Kissinger i 1973 ble tildelt Nobels fredspris: «Ja, vi i Amerika satte fyr på vietnamesere med napalm, men som belønning fikk vi Nobelprisen av Norge».

Jeg ble født inn i et USA som stormet begeistret mot fremtiden. En middelaldrende amerikaner i 1969 hadde overlevd depresjonen, befridd verden fra Hitler og deretter opplevd tre tiår med raskere økonomisk vekst enn noen annet sted i verden noen gang i historien.

Ikke rart hun var i godt humør. Ikke bare hadde USA blitt uendelig mye rikere, bedre og kulere i hennes levetid – det ble også mer rettferdig for hver dag som gikk. I løpet av noen få hektiske år hadde hun sett raseskillet bli formelt opphevet, gigantiske velferdsprogrammer innført og kvinner innta arbeidslivet. Stemmerettsalderen ble senket, høyere utdanning gjort tilgjengelig for folk flest og konseptet ungdomstid tok for alvor form.

Seks dager før jeg ble født plantet en jovial fyr fra beskjedne kår i Ohio det amerikanske flagget på månen.

Selvsagt var ikke alt bare bra i USA den gangen heller, men du måtte nesten være norsk kulturradikaler for ikke å se at det meste gikk i riktig retning. Den amerikanske drømmen leverte hver eneste dag.

Rollebyttet

Fornyelse og optimisme har vært selve blodet som pumper gjennom USAs årer siden de første amerikanerne krysset havet for å starte en helt ny verden. De bosatte seg i nye England, nye Hampshire, nye Amsterdam og nye York. De skapte verdens første grunnlov. De fant opp ny teknologi, nye måter å organisere samfunnet, stiftet nye religioner og bygget nye byer som ble dobbelt så store hvert bidige tiår.

Og akkurat de årene jeg bodde i USA så peaka det. Det var som amerikanerne hadde ristet av seg fortidens lenker og sluppet løs hele det menneskelige potensialet for kreativitet, skapertrang og optimisme på en gang. Det sydet av fremtidstro. En populær aktivitet var å bare forestille seg hvor fett ting kom til bli i den nære fremtiden. Populærvitenskapelige magasiner var fulle av tegninger av flyvende biler.

I Norge var skateboard forbudt.

At skateboardet representerte en form for forurensning er det ingen tvil om: Kjemikerne og biologene ved Statens forurensningstilsyn(!) stusset kanskje litt i skjegget av det faktisk var deres etat som ble satt til å forvalte dette forbudet.

(Fun fact: Det har en stund versert et rykte om at faren til min bandkollega Knut Schreiner jobbet med dette forbudet. Dette avkreftes herved ettertrykkelig! Hedersmannen Øyvind Schreiner var avdelingsdirektør i SFT, men arbeidet istedenfor rullebrett med oljevernsberedskap, blant annet var han på plass i Alaska for å koordinere innsatsen der etter den katastrofale Exxon Valdez-ulykken.)

Storebroren min dro tilbake til USA så fort han fikk muligheten, selv ble jeg værende. Man venner seg som kjent til alt – også å bo i et oljerikt sosialdemokrati.

I ettertid er jeg glad for at det ble sånn, for med årene skjedde noe jeg aldri kunne forestilt meg som liten gutt. Rollene ble byttet om. Mens jeg i Norge fikk være med på en eneste lang opptur, var det som om USA stoppet opp og ble stående og spinne.

Jeg har selv sett stagnasjonen.

Hver gang jeg har besøkt USA de siste årene, har mitt gamle hjemland virket mer og mer slitt og gammeldags.

På tur med mamma på Greyhoundbuss til Nord-Dakota en gang tidlig på 1970-tallet, så jeg for første gang en freeway. Byggingen av disse motorveiene – dette nasjonale vidunderet som skulle sikre amerikanere optimal mobilitet og fri tilgang til horisonten, og bokstavelig talt bane vei for en eventyrlig økonomisk vekst  – ble igangsatt på midten av 1950-tallet og ble avsluttet omtrent 30 år senere. Dette skulle vise seg å bli det siste, store, ikke-militære nasjonale løftet.

For siden har det gått nedover med amerikansk infrastruktur. I dag må spedisjonsfirmaet FedEx bytte dekk på lastebilene sine dobbelt så ofte som for 20 år siden, og strømnettet – som ikke har vært opprustet i betydelig grad siden 70-tallet – har begynt å knele. Stadig oftere legges store deler av nasjonen som president Ronald Reagan beskrev som «en skinnende by på fjellets topp» i total mørke.

I år har pandemien strippet bort den siste resten av illusjoner og blottstilt for hele verden hvor stille det faktisk har stått. Flere amerikanere har dødd av Covid19 det siste året enn i første verdenskrig og Vietnamkrigen kombinert. I april i år sendte Russland nødhjelp til USA. Som barn ville den tanken vært uendelig mye mer urealistisk enn tegningene av flyvende biler.

Samtidig har sommerens demonstrasjoner, de største i USAs historie, vist oss at utviklingen mot mer rettferdig USA – som gikk så raskt den gangen – aldri kom i mål. I 1950 var medianinntekten til svarte amerikanere halvparten av deres hvite medborgere. Det er den jaggu fortsatt. Litt bedre har ting blitt, men ikke i nærheten av så bra som de skulle bli.

Det siste året har jeg jobbet med å finne ut hva som skjedde med den amerikanske drømmen. Jeg har lest bøker, sittet klistret til amerikanske medier og reist hele USA på kryss og tvers for å snakke med både de helt vanlige og de ekstremt uvanlige menneskene som bor der – Harvard-professorer og uføretrygdede gruvearbeidere, ulovlige innvandrere og grensevakter, svarte aktivister og alternativhøyre, journalister og konspirasjonsteoretikere, crystal meth-ofre og virkelighetens Walter White. Resultatet er dokumentarserien UXA.

Hele veien har jeg hatt et spørsmål i bakhodet: Hvor ble det av Amerikas fremtid?

Livet på kanten av et stup

Ett av svarene på det fant jeg i Ingleside, en småby sør i Texas, langs Gulfkysten Der bor slektningen min Tasha, hennes fem barn og ektemannen Mark. Landskapet langs motorveien dit krysser myrområder preget av tiår med forurensning. Lufta er fuktig og tung, full av svære insekter.

Tasha er en imponerende dame, en sånn som krummer nakken og jobber hardt uten å klage, selv om hun har mer enn nok av grunner til det. Jeg har mange ganger tenkt på hvordan Tasha sitt liv har vært mye mindre fritt enn mitt eget.

Da jeg besøkte henne i 2016 var Tasha blitt sjef for en filial av restaurantkjeden Fuddruckers. En gang i tiden ville kanskje det gjort henne til en del av den trygge middelklassen, men sånn var det ikke lenger. Tasha og familien var én lønnsslipp unna fattigdom. Derfor sto hun på. Ved siden av jobben var Tasha deltidsstudent på en lokal handelshøyskole.

Da jeg besøkte henne igjen i fjor, hadde tvinga skrudd seg enda litt hardere til. Moren hennes, min kusine Kim, lider av den smertefulle og dødelige muskelsykdommen MS og trenger mye hjelp og pleie.

I 2017 knuste orkanen Harvey barndomshjemmet deres. I fjor mistet Mark jobben som maler og sandblåser.

Tasha forsørger nå hele familien på sju med kompensasjonen hun får fra staten for å pleie moren. Lønna er under 8000 kroner i måneden. Husleia er på litt over 9000.

Mannen hennes Mark var seks år i militæret før han møtte Tasha. Under invasjonen av Irak sprengte en bilbombe foran ham. Mark tilbrakte et helt år på sykehus.

– Jeg ser tilbake og tenker at jeg forventet for mye, sier han om drømmene han hadde for livet sitt som ung. Nå er han fornøyd så lenge barna er friske. Han får nok ny jobb en dag. Og om den ikke betaler godt nok, kan han ta to, forteller han.

Tasha har gitt opp utdannelsen. Hun mangler bare fire små kurs, men for å ta dem må hun betale 4600 kroner i skolepenger. Det er halve husleia, hele billånet eller to måneders strømregning. Hun ser ikke for seg noen gang å ha en slik sum til overs.

Tasha og Mark er to typiske amerikanere i 2020, tror jeg. Uansett hvor hardt de jobber og uansett hva de gjør – om de så risikerer livet og ødelegger kroppen for fedrelandet – så finnes det ingen stiger, bare rutsjebaner. Det skal så mye til for at fremtiden skal bli noe særlig bedre, så utrolig lite til for å gjøre den verre.

En annen jeg traff i løpet av reisen gjennom USA, er den akademiske superstjernen Robert Putnam. Harvard-professoren er kanskje den i verden som vet mest om ulikhet og såkalt sosial mobilitet i det amerikanske samfunnet. I boka Our Kids spør han hva som har skjedd med den amerikanske drømmen.

Det enkle svaret er: De fattigste blir fattigere. De rikeste blir rikere.

Det er en flik av svaret, tror jeg. USA sluttet å være fremtidstroens land fordi så utrolig mange av dem som bor der ikke lenger har noen grunn til å tro på fremtiden.

For når forskjellene mellom folk øker, øker forskjellen mellom barna deres enda mer. De rike bruker mer tid og penger på barna sine enn noen gang. Fattige bruker mindre.

Et team ledet av professor Raj Chetty, også ved Harvard-universitetet, har funnet ut at blant amerikanere som var født på 1940-tallet endte 90 prosent opp med å tjene mer enn sine foreldre. Innen 1980 hadde andelen sunket til 50 prosent. Flere forskere har gjort lignende funn. For hver eneste amerikanske generasjon synker andelen som gjør det bedre enn sine foreldre.

Som Chettys kollega Robert Putnam sa da jeg fortalte ham om Tashas eldste sønn, Bubba:

– Vi har mange smarte barn her i den nedre inntektsgruppen, og vi kaster dem på søppelhaugen.

Bubba er 16 år gammel og veldig flink på skolen. Han håper å en dag begynne på toppuniversitet MIT. Det koster i underkant av 700.000 norske kroner i året. Kanskje er han en av de få som lykkes i å få et stipend. Kanskje ikke.

Kanskje må vi spørre som Bruce Springsteen gjør i klassikeren «The River»:

Is a dream a lie if it don't come true?

Or is it something worse?

Fagforeningenes død

Maktesløshet er et ord jeg ofte tyr til for å beskrive mange av de vanlige menneskene som faller utenfor i det moderne USA. De mister levebrødet, gir opp alle drømmene sine og ser hjemstedet forfalle, men få tror det er noe å gjøre med det.

Sånn har det heller ikke alltid vært. Ikke minst takket være de en gang så mektige fagforeningene, som vi faktisk har en del å takke for vi nordmenn også.

For på tidlig 1900-tall emigrerte en ung malersvenn fra Trøndelag til USA på jakt etter den amerikanske drømmen. Den fant han, hos den militante fagforeningen IWW, der han lærte seg strategier for å skape et bedre, mer rettferdig samfunn med muligheter for alle. Noen år senere returnerte han til Norge og satte i gang med akkurat dette. Malersvennen het Martin Tranmæl, og skulle bli den kanskje viktigste arkitekten bak både den norske arbeiderbevegelsen og den norske velferdsstaten. Så tenk litt på det, neste gang du får tariffjustert lønningen din eller tar ut pappaperm, at «Nå lever jeg den EGENTLIGE amerikanske drømmen».

I min barndoms USA var fagforeningene fortsatt sterke. Min far var i sine yngre dager en såkalt Teamster – tillitsvalgt medlem av transportarbeiderforbundet ledet av kontroversielle Jimmy Hoffa sikret millioner av amerikanske arbeidsfolk og deres familier gode middelklasseliv. Organiseringen av amerikanske arbeidstakere har nok ikke alltid gått pent og pyntelig for seg, men vanlige arbeidsfolk hadde i det minste en representant ved bordet. Sånn er det ikke lenger.

I 1981 brøt Ronald Reagan ned det møysommelig oppbygde klassesamarbeidet. For å få slutt på en brysom flygelederstreik, erklærte han at de som ikke kom tilbake på jobb innen 48 timer ville miste den. Dermed knuste han streikeretten.

Amerikansk arbeidsliv ble aldri det samme. Før 1981 ble det organisert rundt 275 streiker årlig i USA, i årene etterpå sank tallet til knappe 50. Samtidig forsvant arbeidsplasser i industri og jordbruk på grunn av automatisering og frihandelsavtaler.

I 1954 var nesten 35 prosent av USAs arbeidsstokk medlemmer av en fagforening. I dag er det tallet nede i 11 prosent. I samme periode har lønnsveksten stagnert, arbeidere har mistet rettigheter og det finnes knapt stillingsvern.

Avgrunnen

Det er mange som har det verre enn oss, sa Tasha og Mark flere ganger sist jeg traff dem. Og det har de rett i. Når de står på så hardt som de gjør for det lille de får, er det fordi det finnes en avgrunn av bunnløs fattigdom under dem.

 Jeg tror det er vanskelig for nordmenn, som er vant til at hardt arbeid betaler seg, til et relativt likt samfunn og et solid sikkerhetsnett, å forestille seg hvor brutal fattigdom som finnes i et så rikt land som USA. Det har i alle fall sjokkert meg.  

 Den nobelprisvinnende økonomen Angus Deaton og professoren Anne Case, har de siste årene slått alarm om en eksplosiv økning i det de kaller «deaths of despair» – altså elendighetsdøden. Det vil si de ser et mønster av dem som dør av selvmord, overdoser, livsstilssykdommer eller alkoholisme.

Dette har rammet arbeiderklassen i USA hardt. Vi hører stadig at den amerikanske økonomien går bra, men for hvite menn synker gjennomsnittlig levealder. Årsaken er steder som jeg besøkte i Kentucky og West Virginia. I den smått myteomspunne kullbyen Harlan lever mennene tjue år kortere enn gjennomsnittet.

 En av dem jeg traff der var den pensjonerte gruvearbeideren Charles. Det kommer ikke noen ny generasjon etter ham, sa han, og pekte på ett og ett hus nedover gata bak seg.

– De folka jobber ikke, de folka jobber ikke, de folka jobber ikke, de folka jobber ikke, de folka jobber ikke, de...det er ingen som jobber. Ingen her har jobber. De stjeler nok til å bli høye. Og så gjentar det seg igjen og igjen og igjen.

Ekteparet Blake og Ciara Johnson hadde planlagt et liv slik livet tradisjonelt har vært i Letcher County, Kentucky. Hun som hjemmeværende mor og han i gruven. Men noen måneder før jeg traff dem mistet Blake jobben. Det finnes ingen mulighet for å få en ny, så de to har begynt å studere i håp om å få en jobb til å forsørge familien.

 

Jeg møter dem hjemme hos Blakes bestemor, Mable Johnson, en tynn hvithåret dame på 84 år. Familien hennes har betalt en ufattelig pris for gruvedriften. Hennes eneste sønn, Blakes far, døde i ulykke i gruven. De gjorde også begge hennes to brødre. I byen står et monument til minne om alle de som har mistet livet for å ta kullet ut fra under jorda. Det er en rekke svære, svarte marmorsteiner med hundrevis av navn: «Til minne om de som ga sitt liv for svart gull». Ved siden av monument står en hvit statue formet som en engel med inskripsjonen: «De ga så mye for så lite».

Mable er imponerende nok ikke bitter på gruvene, men hun er også klar i sin tale da jeg spurte henne: – Med tanke på alt du har mistet, ville det ikke vært bedre om det kom en dag hvor gruvedriften tok slutt?

– Jo, hvis det fantes et sted å jobbe, svarte hun.

 USA var fremtidens land, men de som skapte fremtiden sitter nå igjen med noe verre enn ingenting. Det gjelder gruvearbeidere i småbyene jeg besøkte i forbindelse med UXA, men det gjelder også industriarbeidere i storbyene og bønder på landsbygda. Det industrialiserte USA ble verdenshistoriens rikeste samfunn, men de som hugget kullet som drev det hele, de som faktisk jobbet på fabrikkene, de som produserte maten, de som kjørte lastebilene – lever nå i fattigdom og dør av elendighet.

 Usikkerhetsnettet

USA har aldri hatt en velferdsstat som den norske. Men det var ikke selvsagt at det skulle bli sånn. Jeg ble født i en tid det sosiale sikkerhetsnettet hadde vokst gradvis gjennom mange tiår. Det begynte med president Franklin D. Roosevelt, som myknet fallet under den store depresjonen ved å gjøre staten om til folkets egen forsikring. Folk som mistet jobben, kunne for første gang søke arbeidsledighetstrygd. Alenemødre slapp å stå med lua i hånda, men fikk lovfestet rett på hjelp fra staten.

60-tallet ble innledet av at John F. Kennedy slo fast at USA speidet mot en «new frontier» – og bak den lå et samfunn med et sterkere sosialt sikkerhetsnett. Hans etterfølger Lyndon B. Johnson begynte sin presidentgjerning med å erklære krig mot fattigdom. Ved å avskaffe raseskillet og innføre et bredt spekter av sosiale reformer – en velferdsstat – skulle USA bli «det storslåtte samfunn». Med bare noen måneders mellomrom fikk USA i 1964 loven som endelig avsluttet raseskillelovene og loven som innførte offentlige helseforsikring.

I min barndom så de fleste amerikanere mer solidaritet som et naturlig mål. Også de republikanske presidentene som fulgte – Richard Nixon og Gerald Ford – fortsatte å jobbe videre mot å virkeliggjøre drømmen om det storslåtte samfunnet.

Men også her stoppet fremskrittet opp en gang på 70-tallet.

 «USA erklærte krig mot fattigdom, og fattigdom vant», sa Ronald Reagan – som slo seg opp på å bekjempe fattigdomsbekjempelse.

Det sosiale sikkerhetsnettet var ikke et rettferdig spleiselag, mente han. Det var å ta penger fra hardtarbeidende vanlige folk for å putte dem i lomma på snyltere. Reagan malte frem et bilde hvor det storslåtte samfunnet var en pengebinge for forkastelige løsslupne kvinner som fikk barn utenfor ekteskap, hvor latskap og moralsk forfall dominerte.

Han ga dette syndefallet et navn: «Welfare queen» – og alle forsto at det ikke var snakk om en hvit alenemor. Et bilde fikk feste seg, av svarte menn som kjøpte narkotika for andres penger og svarte kvinner som fikk barn etter barn bare for å heve høyere trygd.

Strategisk rasisme, blind tro på nå diskrediterte økonomiske teorier om fritt marked og påvirkning fra egoistiske eliter som var lei av å betale skatt gikk sammen i en høyere enhet. Den amerikanske velferdsstaten fikk stå og råtne på rot helt frem til 90-tallet, da Bill Clinton gikk til valg på å «ende velferd som vi kjenner det».

Altfor mange familier levde av matkuponger, mente han, og gjorde det vanskeligere å få dem. Trygd var en sovepute, ble det sagt. Så Clinton senket utbetalingene enda lenger under fattigdomsgrensa og innførte strengere krav til mottakerne.

Slik fikk både han og republikanerne oppfylt valgløftene sine. Og reformen kuttet ganske riktig antallet trygdemottakere. Dette viser hva vi kan få til når vi jobber sammen, sa Clinton. Siden den gang har antallet familier i ekstrem fattigdom doblet.

Clintons reform flyttet ansvaret for velferdsstaten fra den føderale staten til den enkelte delstat. Dermed har den kommet innenfor rekkevidde for dem som sløyer den koste hva det koste vil. Delstaten Arizona er blant statene som topper statistikken for barnefattigdom, men deler ut minst støtte i hele landet. Et tema i den politiske debatten der de siste årene vært hvorvidt små barn som sulter faktisk kan være bra – siden det motiverer foreldrene deres til å komme i arbeid.

Legg til frihandel, den strategiske ødeleggelsen av fagbevegelsen, fjerningen av alle hinder mellom storkonsern-penger og politikere samt en innvandringspolitikk der man retorisk kjører hardt ut mot en illegal underklasse man samtidig selv utnytter til det fulle, og man har den perfekte oppskriften på brutal hverdag og ekstrem skjevfordeling i et system der profitthensynet rår og folk flest har stadig mindre medbestemmelse.

Hva nå?

Alle disse møtene jeg skriver om her, og de mange flere som jeg ikke får plass til, er små fliker av virkeligheten i USA 2020. For meg tegner de til sammen et bilde av et land som på mange måter stoppet å utvikle seg allerede for 40 år siden.

Jeg forsøkt å forklare hvordan dette stillestående landskapet ser ut, og kanskje også hvorfor jeg tror det ble sånn, men ett spørsmål gjenstår: Hva nå? Hvordan skal USA bli moderne igjen? Kan den amerikanske drømmen igjen bli noe mer enn en løgn?

Selv tror jeg løsningen ligger bak oss.

Dersom USA igjen skal bli fremtidens land, må vi spørre hvordan USA ble fremtidens land i utgangspunktet.

Nesten hele livet har jeg hørt at USA er et dumt land. Like lenge har jeg bedt dem som sier det om å holde kjeft. Ikke fordi jeg er uenig i at mye grusomt har blitt gjort av mennesker i amerikanske uniformer, men fordi de som sier at USA er et dumt land nesten alltid egentlig mener at USA har et dumt folk.

De hater ikke USAs presidenter og hærførere, men arbeiderklasseguttene som følger ordrene deres.

Når de snakker om Donald Trump, rynker de først og fremst på nesen av dem som stemte på ham. Det har ofte slått meg at amerikaforakten deres fremstår som rester av agg’et fra europeiske adelsmenn og storbønder som en formiddag våknet opp av at kuene rautet fordi de som skulle melke dem hadde rømt for å skape seg et bedre liv på andre siden av havet. Analysene deres er angrep på det amerikanske folket, som blir sett på som dumt, ondt og gammeldags, og forsvar for USAs opplyste eliter.

USA har blitt ødelagt av populisme, sier de. Jeg er ikke enig. Jeg tror derimot USAs redning ligger i nettopp populisme. Den opprinnelige populismen, som faktisk først så dagens lys langt ute på Kansasprærien, hvor mine forfedre slo rot.

Løsningen? Det store huset på prærien

I dag er «populist» det verste man kan kalle en politiker, et begrep som har blitt ensbetydende med sjåvinisme, fremmedfrykt og lettsolgte, enkle løsninger med kortsiktige gevinster, både politiske og økonomiske. Sånn har det ikke alltid vært.

Det var en gang en hedersbetegnelse, som betydde det motsatte av de tingene.

Etter at den amerikanske borgerkrigen endte i 1865, doblet USAs befolkning seg i løpet av bare 30 år. Drevet av løfter om gratis jord og tro på den nylig forente nasjonens skjebnebestemte ekspansjon, flyttet store folkemengder innover i landet.

Stadig nye områder vest for Mississippi-elva ble befolket av bønder som skulle brødfø et voksende folk. En av dem var min tippoldefar John Smith, som var offiser i unionshæren og bosatte seg i det som skulle bli Kansas da borgerkrigen var slutt.

Min tippoldefars Amerika var, akkurat som min egen barndoms Amerika, fremtidens land.

Bøndene som fulgte myndighetenes oppfordring om å reise vest følte seg nok som fremtidens folk, akkurat som amerikanere gjorde da jeg var liten.

Mange av bøndene lånte store pengesummer fra bankene i storbyene for å kjøpe de nye traktorene, plogene og treskerne som muliggjorde eventyret.

Så snudde vestavinden.

Det ene uåret fulgte det andre, tørke ble avløst av flom. Avlingene på prærien ble mindre, og samtidig sank prisene, grunnet økt produksjon andre steder og tilgang til andre markeder.

Prisen på korn, mais og bomull og alt det andre de produserte steg jevnt og trutt, men andelen av pengene som tilfalt bøndene mindre og mindre. Mange av bøndene, spesielt de minste, kunne ikke lenger betale avdragene på lånene sine. Dermed mistet de gårdene, som var både hjem og levebrød. Andre satte seg i evig gjeld for å betale for mat.

Blant disse sultne, hjemløse og gjeldstyngede bøndene vokste misnøyen, og snart skulle de rette sinnet sitt østover:

Mot bankene, som hadde overtatt jorda deres da lånene forfalt. Mot jernbaneselskapene, som var monopolisert i hendene på noen få jernbanebaroner som skrudde opp prisene for å tyne penger ut av allerede hardt pressede bønder. Mot alle mellommennene og pengeflytterne som skummet fløten. Ikke minst var det rettet mot korrupte politikerne, som ikke beskyttet småfolket mot disse grådige og grotesk rike storkarene, men tvert imot sto i ledtog med dem.

En politisk massebevegelse var født.

Opprørske bønder i Kansas begynte å kalle seg populister. I 1892 ble et nytt parti stiftet, The People’s Party – Folkepartiet – også kjent som «The Populists».

Populistpartiet tok med seg bøndenes kampsaker videre, og tilførte nye: 8 timers arbeidsdag, bedre representasjon av vanlige folk i rikspolitikken, stemmerett for kvinner og demokratisk kontroll av bank- og finanssektoren.

Ordet populist ble altså funnet opp for å beskrive et samfunnssyn som la til grunn at det finnes en konflikt mellom folket og den eliten i et samfunn. Populistene var dem som tok den lille mannen og kvinnens parti mot dem som har mest penger og makt.

Præriepopulistene så at industriarbeiderne i byene hadde mange av de samme problemene som fattige bønder. Derfor var fagforeninger naturlige allierte. I motsetning til i de etablerte partiene, hadde begge kjønn en naturlig plass i bevegelsen. En rekke fremtredende populistledere var kvinner.

Populistenes strategi var i utgangspunktet å be svarte og hvite bønder i sørstatene om å finne sammen om felles interesser. Populistene var barn av sin tid, og det fantes mange rasister i deres rekker, som så mange andre steder i det dypt rasistiske amerikanske samfunnet på slutten av 1800-tallet. Men i motsetning til demokratene, som dyrket hvit solidaritet, pekte populismen mot en felles fremtid.

I motsetning til mange andre radikale bevegelser, var ikke populismen preget av høyt utdannede eliter, USA-skeptiske intellektuelle eller importerte ideer. Den var folkelig og rotamerikansk. Og den hadde dype røtter: en av USAs grunnleggere, Thomas Jefferson, uttalte at «Jeg anser bankene for å være farligere enn noen stående armé». 

Omstokk 

I løpet av de neste tiårene førte politikere inspirert av populistenes program krig mot de såkalte «røverbaronene» som hadde monopolisert næringslivet.

Da verdensøkonomien kollapset i 1929, gikk det – akkurat som på 1880-tallet – hardest ut over dem som hadde minst fra før. En fjerdedel av folket sto uten jobb, de som beholdt jobben fikk ikke utbetalt lønn fordi bankene stengte. Over hele landet var det nød, sult og økende mistillit til systemet som hadde skapt uføret. Akkurat som 40 år tidligere rettet sinnet seg ikke bare mot skjebnen, men mot eliten.

Dette hadde vært mulig å unngå, mente mange. Det var på tide med endring. I løpet av få år fikk bondelag og fagforeninger mangedoblet antallet medlemmer.

Franklin D. Roosevelt var født inn i en aristokratisk familie. Han hadde aldri noen annen jobb enn å lede. Likevel både snakket og handlet han som en populist.

Da han vant presidentvalget i 1933 var det med et løfte om å gi makten tilbake til folk flest. I sin innsettelsestale lovet han å gi et hardt prøvet folk en new deal.

For å hjelpe de som led under «Depresjonen» og få nasjonen på rett kjøl igjen, innførte Roosevelt stram regulering av bankvesenet, ga kraftfull støtte til fagforeninger, satte i gang store statlige byggeprosjekter og store velferdsreformer – betalt for med økt skattlegging av store selskaper og superrike enkeltpersoner.

Begrepet «New Deal» var hentet fra kortspill. De store massene hadde blitt sittende igjen med elendige kort, og nå skulle kortstokken deles ut på nytt. Det var en metafor som traff hvermannsen i USA på 30-tallet, som i likhet med Kansas-bøndene hadde mistet tiltroen til den lille gruppen som styrte finans og politikk.

Roosevelt kalte aldri selv New Deal for populisme, men for datidens kommentatorer og historikere var det ingen tvil. Roosevelt innførte præriepopulismens program.

Det var populært. FDR og hans etterfølgere vant fire strake valg. Det amerikanske folket ga gang på gang sin tilslutning til regulering av næringslivets makt, en sterkere og mer handlekraftig stat og velferdsordninger til å ta seg av dem som falt utenfor.

Roosevelts omstokk – godt hjulpet av en depresjon og en verdenskrig – gjorde USA til et mye likere sted, med mindre forskjell de rikeste og alle andre. Etter krigen fortsatte systemet han hadde satt opp – den populistiske arven – å fungere. Mellom 1945 og 1975 ble USA ikke bare rikere og rikere, men også likere og likere.

Det aller største moralske fremskrittet som skjedde i denne perioden var det borgerrettighetsbevegelsen som sto for.

Storebroren min ble født i et USA der det var rene apartheidlover som hindret amerikanere å bo der de ville, gå på skole der de ville, starte næringsvirksomhet og ta opp banklån, kun fordi de var etterkommere etter slaver. I kjernen av kampen mot denne urettferdigheten lå i en enorm, folkelig og mine øyne populistisk mobilisering av vanlige amerikanere.

I 1965, et år etter at The Civil Rights Act forbød rasediskriminering, holdt Martin Luther King en tale i Alabama, hvor han fortalte historien om de opprinnelige populistene. Han avsluttet med en oppfordring om å fortsette der de feilet:

«March on poverty until no starved man walks the streets of our cities and towns in search of jobs that do not exist. Let us march on poverty until wrinkled stomachs in Mississippi are filled, and the idle industries of Appalachia are realized and revitalized, and broken lives in sweltering gettos are mended and remolded».

Selv tror jeg dette var fundamentet for det USA jeg ble født inn i. Når USA gradvis har forfalt de siste tiårene, er det fordi dette fundamentet har blitt demontert.

Tidligere i år kjørte jeg i noen dager rundt på disse præriene, hvor fattige bønder en gang for et par mannsaldre siden samlet seg for å kjempe mot et politisk og økonomisk system som tjente en liten elite og ikke de store massene.

Kanskje er det igjen her det nye USA skal skapes?

Skal jeg få se et Amerika som ligner på min barndoms hjemland, så må præriepopulistenes idealer frem igjen. Og ikke minst må de som har minst og som i dag er splittet av giftig politisk retorikk, medias ekkokamre og fastlåst identitetskamp og partitilhørighet på begge sider finne sammen igjen. Som Black Lives Matter-aktivisten Hawk Newsome sa til meg i New York:

– Hvis jeg kunne inspirere svarte amerikanere til å stå på kravene og skape en felles plattform med fattige hvite folk, da kunne vi virkelig endret USA.

En drøm å tro på

På min reise gjennom USA har jeg spurt alle jeg har intervjuet om hva som er deres amerikanske drøm.

Selv om de er splittet av tilsynelatende uendelige dype politiske kløfter, har forskjellig farge på huden og bor hundrevis av mil fra hverandre, er svarene deres nesten helt like:

De ønsker seg bare en fremtid de kan tro på. De ønsker andre mennesker godt. De fleste amerikanere vil ha et godt helsetilbud for alle, og ønsker et skolesystem som skaper vinnere også av fattige barn. De fleste amerikanere vil ikke ha endeløse, meningsløse kriger, og de vil heller ikke ha politikk styrt av profitten til de få. De fleste amerikanere vil ha en amerikansk drøm som er tilgjengelig for alle.

Når man nå vet at amerikanere er det nest-høyest beskattede folket av alle OECD-land, viser en oversikt fra People Policy Project (mer enn samtlige nordiske land og Tyskland, kun slått av Nederland) dersom man regner det man må betale i diverse forsikrings- og pensjonsordninger som skatt, så er det kanskje på tide med en ny omstokk?

Bondepopulistene på 1890-tallet skjønte at de hadde mer til felles med arbeiderne som la jernbanesviller enn de hadde med han som eide jernbaneselskapet.

Deres etterkommere i Kansas deler fortsatt skjebne med gruvearbeidere i Harlan, med innvandrere fra Mexico og med svarte i nedslitte bydeler i storbyene – og med Tasha, Mark, Bubba og resten av min egen familie. Min egen drøm er at de skal få en fremtid hvor Amerika fortsatt er det vakreste ordet som finnes.

Kilde: Eric Arnesen: Encyclopedia of U.S. Labor and Working-class History, Volume 1.