Ulikhet etser hull i USA. Hvordan kan vi beholde våre norske tilstander?

Mange tenker at uroen ikke kan komme hit. Men det kan den.

USAs president er verdens mektigste leder. Derfor har mange – med åpen munn – fulgt det amerikanske valget som om fremtiden deres sto på spill. Og det har den også gjort.

For når historien skrives, vil det fremgå at vi var vitne til et veivalg. Et valg mellom globalt fellesskap i FN, Verdens helseorganisasjon og Parisavtalen eller nasjonal egeninteresse bak tollmurer og bortenfor avtaler. Skulle ikke det ha vært et lett valg?

Jo, hvis det var dette velgerne mente valget handlet om. Millioner av amerikanere mener nok at valget dreide seg om noe annet. For dem var det et valg mellom å stemme på et system som har forlatt dem, og å stemme på en bulldoser som velter det systemet.

Fra utsiden ser det unektelig snodig ut at en sittende president kan snakke så nedsettende om et system han selv er leder av, men velkommen til 2020.

Når drømmen brister

Noen amerikanere befinner seg i en situasjon der det ikke er helt urimelig å føle at systemet har forlatt dem. Et tenkt eksempel er 50-årige «Joe Sixpack» i «Forgetville», som mister jobben han har hatt i 25 år fordi den er flyttet til Kina. Han innser at det er mulig å flytte og omskolere seg, men det koster penger han ikke har.

«The American Dream» har glippet.

Det fyller «Joe Sixpack» med uro, desperasjon – og sinne. Da er det fristende å stemme på bulldoseren som skal ødelegge systemet som ødela for ham. Abstrakte tanker om Natos artikkel 5, proteksjonismens farer og demokratiets fremtid tenker han ikke.

Dette kan likevel ikke være en fullgod forklaring på Trumps oppslutning. Til det er Trumps støtte altfor geografisk konsentrert om Midtvesten og i Distrikts-USA. Se bare på VGs undersøkelse den 16. november, som viste at Trump tapte i 47 av USAs 50 største byer.

Kulturelle faktorer og skepsis til den urbane eliten i storbyene teller også. For ikke å si identitetspolitikk med gamle, hvite idealer, religiøs motstand mot abort og skattelettelser for bedrifter og velstående.

Men støtten til Trump starter med misnøye.

Samfunnet rakner av ulikhet

Hovedproblemet er ulikheten som etser hull i den amerikanske samfunnsveven. Saez og Zucman ved National Bureau of Economic Research viser (Working Paper 27921) at de 1 prosent best betalte mottar 20 prosent av inntektene. Det er det dobbelte av for 40 år siden.

Ta TV-verten Sean Hannity i Fox. Ifølge Forbes tjener han 387 millioner kroner i året. Hvis ikke det får deg til å gruble, vet jeg ikke hva som skal til.

Det får i alle fall noen amerikanere til å føle seg forlatt. Mange amerikanere jobber tolv timer i døgnet for 12 dollar pr. time. De bor dårlig og føler ikke at samfunnet har gjort noe for dem.

Mens noe ulikhet kan gi økt innsats, vil kolossal ulikhet føre til at samfunnet rakner. Og et ønske om revolusjon. Derfor var Trumps motsats, Bernie Sanders, også populær.

Kan det rakne i Norge?

Når drømmen fordufter, vil samfunnets virkemåte endres.

De rike murer seg inne bak murer og har bevæpnede vakter. Det oppstår «no-go-soner» i byer, og ekstreme ideer vokser frem i anarkistiske militser. Forakten for storsamfunnet øker, regler ignoreres og hat rettes mot syndebukker.

Splittelsen er ikke like stor i Canada, så det må være noe spesifikt ved USA som forsterker dette. USAs grimme behandling av afrikansk-amerikanere er en del av forklaringen, og det gjør at mange europeere tenker at uroen ikke kan komme hit.

Men det kan det. Ulikhet kan etse hull her også.

For at den norske modellen skal holde seg må den innebære en rettferdig fordeling av goder og byrder. Verktøyene er skatter, overføringer, mobilitet, helsesystem og skolevesen. Men uenigheten om verktøybruken har sprengkraft til å lage sprekker også her.

Grunnlaget for all velferd

Ta skatt. Skatt er dynamitt selv i et land der alle ser at skattene blir brukt fornuftig. For å redde den norske modellen må vi hjelpe dem som trenger det, men likevel må de fleste jobbe, for at antall arbeidstimer skal holde. Det er nøkkelen.

Den norske lommeboken består av fire milliarder arbeidstimer, og det er de timene som er grunnlaget for all velferd.

Dilemmaet oppstår ved at en inntektsskatt kan virke omfordelende, men føre til færre arbeidstimer. Det betyr i neste omgang at det er smart å bruke skatter som omfordeler uten tap av arbeidstimer. Boligskatt er en slik skatt, men den tør dessverre ingen ta i.

Apropos arbeidstimer – det er lurt å finne ut av hvordan en så frisk befolkning så ofte kan være syk. Og hva som ligger bak det store antallet uføretrygdede. Den som prøver, må tåle harde ord.

Innestemme, ikke caps lock

Et annet tema med eksplosjonskraft er mobilitet og bosetningsmønster.

Det er sentraliseringsgevinster å hente i byene, likevel er sentralisering blitt et skjellsord. Målet må være å høste innovasjonsmulighetene i byene samtidig som fraflyttingsproblemer avdempes. Det er en formidabel oppgave, og ved å ta en titt i kommentarfeltene innser man at det er splittelse i Norge også.

Håpet ligger i gjennomdiskutert, evidensbasert politikk fremforhandlet via tøffe kompromisser der ingen parter inntar urokkelige posisjoner.

Med utropstegn og caps lock, megafoner og slagord får vi amerikanske tilstander. Men med åpne og nysgjerrige samtaler med innestemme om hva utredningene sier, kan vi beholde våre norske tilstander.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter