Byggeklosser for låtsnekkere

En kortfattet guide av Erik E. Seierstad

1. Rytme

Rytmen er det grunnleggende elementet i nesten all musikk. Både melodien, teksten, harmoniene og dynamikken må pent føye seg etter rytmen. Når man skal snekre en låt, er det (minst) to ting som er viktige å bestemme seg for når det gjelder rytmen:

1.1. Puls

Pulsen er ofte lett å finne hvis man prøver å nikke takten i en låt. Låter kan ha forskjellig virkning på lytteren avhengig av om pulsen er rask eller langsom. En godt tips er å spille avslappende låter med langsom puls, og dansemusikk med rask puls. Vanlige menneskers hvilepuls ligger oftest mellom 60 og 90 slag i minuttet, mens maksimumspulsen ligger et sted mellom 160 og 200. Hvis man overdriver pulshastigheten i en låt, kan man ende med at lytteren oppfatter pulsen som halvparten, eller en fjerdedel så rask som den egentlig er. (Det er ikke uvanlig at dansen på tecnoklubber følger hvert 8. eller 16. pulsslag i musikken.)

1.2. Betoning

Heldigvis er mennesker innrettet slik at man raskt går lei av ensformighet. Derfor er det vanlig å variere betoningen av pulsslagene. Når man gjør dette i et regelmessig mønster oppstår det som kalles rytme. Rytmer kan være todelte (tenk: dolokk), tredelte (tenk: kurompa), firedelte (tenk: Sognsvannsbanen) og så videre. I tillegg til pulsslagene er det vanlig å legge inn ekstraslag i rytmen for å gjøre den mer interessant. I enkelte rytmer lar man være å markere enkelte pulsslag for å gjøre ekstraslagene tydeligere. Når man flytter betoningen fra et pulsslag som vanligvis har sterk betoning til et pulsslag som vanligvis har svak betoning, kalles det synkope. (f.eks. teller man vanligvis "1-og-2-og-3-og-4-og" når man spiller 8/8 takt. Hvis man spiller skarptromme f. eks. på "og" før eller etter "3" i stedet for på "3", har man en synkope.)

2. Melodi

Det er lettere å huske små tonesprang enn store. Derfor er det lurt å ikke la det være mer enn 5 halvtoner fra én tone i melodien til neste (dvs. at det er 4 eller færre tangenter mellom dem på pianoet). Mange sanger har større tonesprang enn det, men det er greit å holde melodien enkel mens man holder på å lære seg låtsnekring. For at melodien både skal være lett å huske og lett å synge, er det kjekt å holde seg til noen ganske få toner som ligger i nærheten av hverandre. Nesten alle melodier som er lette å huske kan spilles med håndleddet liggende stille på kanten av pianoet.

2.1. Notenavn

Tonene i C-durskalaen heter C, D, E, F, G, A og H. For å spille en C-durskala på et piano, må man først finne en C. Deretter spiller man oppover på de hvite tangentene helt til man kommer til en C igjen.

2.1.1. Hvor er C?

Når man ikke har spilt så mye piano tidligere, kan tangentene på pianoet se ganske like ut. Heldigvis finnes det et mønster i tangentene som gjør at selv de minst musikalske blant oss kan lære seg å finne C. De sorte tangentene ligger i grupper på 2 og 3 tangenter. For å finne C finner man først en gruppe på 2 sorte tangenter. Den hvite tangenten rett til venstre for denne gruppen er en C. Siden det finnes mange grupper på 2 sorte tangenter, finnes det også mange C-tangenter. Hvis du skal synge til det du spiller, kan det være lurt å finne en C omtrent midt på pianoet.

De sorte tangentene heter ciss (skrives C#), diss (D#), fiss (F#), giss (G#) og aiss (A#). De heter altså det samme som den hvite tangenten de har ttil venstre for seg, med -iss lagt til.

(For spesielt interesserte: Man kan også gi de sorte tangentene navn etter hvilken hvit tangent de har til høyre for seg. Da legger man til -ess til slutt. Man skriver dette som en liten b etter notenavnet. For eksempel kan den sorte tangenten som ligger mellom C og D hete enten ciss (C#) eller dess (Db). Jeg har ikke fokusert på dette, siden dere ikke har hatt bruk for det i prosjektet, men de som vil kan jo more seg over det.)

2.2. Skalaer

Her har dere noen flere skalaer som dere kan bruke når dere skal lage melodier. Det er et par ting jeg synes at jeg bør nevne i forbindelse med disse skalaene:

For det første: En ren mollskala behøver ikke å begynne på en A. Den kan like gjerne begynne på en C eller en hvilken som helst annen tone. Bruk det geniale flyttetrikset (pkt. 4.5.).
Det er lett å henge seg litt opp i skalaer når man først har forstått poenget med dem. Dermed blir utfordringen å frigjøre seg fra dem. Bruk toner som ikke hører hjemme i skalaen hvis dere synes at det høres bra ut!

Durskala:

Ren moll:

Harmonisk moll:

Melodisk moll:

Sigøynermoll:

Pentaton skala 1:

Pentaton skala 2:

3. Tekst

Når man skriver sangtekster er det viktig å huske på at de skal synges. De fleste andre teksttyper kan man bruke så lang tid man vil på å få med seg. Hvis man glemmer noe i en bok, kan man bla tilbake og lese på nytt. Slik er ikke sangtekster. Som lytter kan man ikke be et band om å spille et vers på nytt bare fordi man ikke fikk med seg teksten. For å ta hensyn til dette, bør man som sangtekstforfatter sørge for to ting:

at lytteren orker å følge med på hele låta
at lytteren ikke kan unngå å få med seg det man ønsker å fortelle med låta

3.1. Få lytteren til å følge med

3.1.1. La teksten handle om noe lytterne synes er spennende

I en uformell spørreundersøkelse foretatt blant elever på 9. trinn på Nordberg ungdomsskole våren 2005 kom det frem at de fleste kunne tenke seg å bedrive kjæresterier i løpet av det neste året. Kjærlighet er dermed et tema de fleste av deres tilhørere vil være opptatt av å høre om. Det kan også lønne seg å presentere et problem ganske tidlig i teksten. Det får lytterne til å ville høre om løsningen på problemet. Dermed er de nødt til å følge med.

3.1.2. La lytterne få pauser

Det er slitsomt å skulle oppfatte ny tekst hele tiden. Legg inn tekstpauser i form av instrumentalpartier, eller i form av gjentakelser. Hvis man f.eks. synger "bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt, bensin og bronkitt", skjønner lytteren ganske fort at det ikke er så viktig å følge med på teksten inntil det kommer noe annet.

3.2. La lytteren slippe å be deg gjenta vers

Gjenta det som er viktig, fint, morsomt eller spennende i teksten. Det er dumt om noen ikke får med seg meningen med en tekst du har jobbet med. Man kan ikke gjenta ting for mange ganger. De som ikke har fått med seg det du gjentar vil være takknemlige for at du gjentar det, resten vil få en tenkepause.

4. Harmoni

Når to eller flere toner klinger samtidig, kalles det for harmoni. Noen toner klinger penere sammen enn andre toner. Hvilke harmonier som høres bra ut og hvilke som ikke gjør det, bestemmes av (minst) to faktorer: fysikk og kultur.

4.1.1. Fysikk

Siden lyd er trykkbølger som forplanter seg gjennom lufta (eller andre stoffer) og fysikere har utviklet metoder for å regne med bølger, kan man beskrive lyder med matematiske uttrykk. De harmoniene som gir de peneste matematiske uttrykkene er vanlige i alle kulturer, for de oppfattes som pene av alle.

4.1.2. Kultur

De fleste kulturer har opp gjennom historien tatt i bruk andre harmonier enn de som tilfeldigvis gir pene matematiske uttrykk. Når man vokser opp i et område hvor noen harmonier er vanlige, blir man vant til disse harmoniene, mens det tar tid før man venner seg til andre harmonier. I Europa (og USA) består de fleste harmonier av tre toner som danner enten en dur- eller mollakkord. I mye asiatisk musikk bruker man andre harmonier og andre skalaer enn de som er vanlige i Europa. For et utrenet europeisk øre vil denne musikken virke uvant, mens et utrenet asiatisk øre vil oppfatte europeisk musikk på samme måte.

4.2. Praktisk harmonering

Hvis man starter på en tilfeldig hvit tangent på et piano og deretter trykker ned annenhver tangent oppover, slik at man til sammen trykker ned tre tangenter, vil man i 6 av 7 tilfeller ende med å spille enten en dur- eller mollakkord.
Forskjellen på en durakkord og en mollakkord bestemmes av den midterste tangenten i akkorden. Hvis man vil gjøre om en durakkord til en mollakkord, flytter man den midterste tonen en tangent mot venstre (gjør den en halvtone dypere). Hvis man vil gjøre om en mollakkord til en durakkord gjør man det motsatte: flytter den midterste fingeren en tangent til høyre. Ta en kikk på hvor mange halvtoner det er mellom den første og andre tonen og mellom den andre og tredje tonen i dur- og mollakkordene nedenfor:

C-dur (C)	C-moll (Cm)
E-dur (E)	E-moll (Em)
D#-dur (D#)	D#-moll (D#m)

4.3. Akkordnavn

Akkordene får navn etter hvilken tone de starter på. Hvis man starter på C og trykker ned annenhver tangent oppover, ender man altså opp med en akkord som heter noe med C. C-dur skriver man bare "C" (uten anførselstegnene), mens mollakkorder skrives med en liten m etterpå, altså "Cm" (fortsatt uten anførselstegnene).

4.4. Tonika, dominant og subdominant

<> På samme måte som man har en kulturstyrt oppfatning av hvilke harmonier som er pene og mindre pene, er det også tradisjoner som styrer hvilke akkorder som passer sammen i samme musikkstykke. Dette har minst to positive effekter: For det første trenger man bare å lære seg 3 eller 4 grep på gitar for å kunne spille veldig mange sanger. For det andre er det lett for låtskrivere å bryte med tradisjonen og dermed gjøre musikken sin mer interessant.

<>Den akkorden som passer til begynnelsen av låta kalles tonika. Hvis C-dur er tonika, er G-dur dominant og F-dur subdominant. Dominant-akkorden er den akkorden som i følge vestlig musikktradisjon passer best sammen med tonika-akkorden. Subdominanten er den som passer nest best. Man trenger ikke å gå rundt og huske på alle tonikaer, dominanter og subdominanter som passer sammen. Det holder å huske f. eks. at G er dominant og F subdominant til C. Hvis man vil finne ut av hvilke andre akkorder som passer sammen, kan man bruke det geniale flyttetrikset (se nedenfor).

4.5. Det geniale flyttetrikset

Så langt har alle eksemplene tatt utgangspunnkt i C-dur. Det geniale flyttetrikset går ut på at man kan flytte alle tonene i en akkord like mange halvtoner opp eller ned, og ende opp med samme type akkord. Hvis man kan C-dur og vil lære seg H-dur, kan man telle hvor mange halvtoner det er opp eller ned fra C-tangenten til H-tangenten og deretter flytte alle tonene i C-dur samme antall halvtoner opp eller ned.

start med c-dur...

fra c-dur til h-dur

...og flytt!

For å finne dominant og subdominant til H-dur kan man deretter flytte dominanten og subdominanten til C-dur (altså G- of F-dur) samme antall halvtoner opp eller ned.

5. Struktur

Strukturbeskrivelse går ut på å kalle verset for A, refrenget for B og evt. bru/mellomspill for C for å beskrive hvordan låta er bygget opp. F.eks. betyr ABABCBB at låta starter med et vers og fortsetter med refreng, vers, refreng, mellomspill før den avsluttes med to refreng. Viser har ofte ABABAB-struktur, mens popmusikk kan bestå av nesten bare et refreng som gjentas BBBBB eller med et mellomspill: BBBCBB.