Være med og eller å?

Det er ikke galt, men vi holder en knapp på «med og», eventuelt «med på å», i alle fall når det er entydig.

Det vanlige rådet har gått ut på å velge mellom være med og og være med på å. Man kan trygt holde seg til de alternativene. Men være med å er gammelt i skriftspråket, og den såkalte fortidsprøven (med «var» i preteritum) viser at begge deler går an:

1 du var med og formet dem (samme form, nemlig preteritum, derfor «og»)
2 du var med å forme dem (ulike former, derfor «å»)

Nedenfor følger utdyping for spesielt interesserte.

«Og» til sideordning og underordning

«Og» indikerer grammatisk sideordning. Det er det vi bruker når vi nevner to atskilte handlinger. Men i norsk bruker vi ofte grammatisk sideordning til å uttrykke logisk underordning. I dette tilfellet uttrykker det første verbalet et aspekt ved det andre, nærmere bestemt delaktighet i formingen.

Forskjellen mellom grammatisk sideordning med og uten logisk underordning blir tydeligere med nektelse: 

Du var ikke med og formet det (= logisk underordning; ett «ikke» står til begge verbene)
Du var ikke med og formet det (heller) ikke (= sideordning)

Uttalen eller konteksten sørger for at «være med og» blir rett forstått. På papiret kan likevel «være med og» isolert sett være tvetydig, se for eksempel på disse to tolkningene:

Han var med og plaget oss
a) ‘han var med (noen på) å plage oss’
b) ‘han var med (noen/oss) – og dessuten plaget han oss’

I det siste tilfellet er sideordningen både grammatisk og logisk. Nektelsen krever da to «ikke» eller et «hverken … eller».

«Å» må også godtas

Flere konstruksjoner som nå har formell sideordning med «og», har tidligere hatt underordning med det siste verbet ubøyd, altså i infinitiv. I mange tilfeller har vi gått helt bort fra underordningen, for eksempel er det ikke lenger normal norsk å si «Vi gikk ut å spise».

Historien er en litt annen når det gjelder «være med å». Ikke bare har denne uttrykksmåten lang tradisjon, men den består altså fortidsprøven fremdeles: Fremdeles sier og skriver man gjerne «han/hun var med å grunnlegge …» ved siden av «han/hun var med og grunnla …». Men det skurrer kanskje for flere om en skyter inn noe før infinitivsmerket: «han/hun var med meg å grunnlegge …»?

Ulike råd

På nettsidene til Språkrådet og i annen språkriktighetslitteratur har «være med og» oftest vært anbefalt (se f.eks. Finn-Erik Vinjes Moderne norsk (2002), s. 168). Det er greit, men noen ganger har «være med å» blitt omtalt nærmest som en feil. Det er ikke rimelig.

Konklusjonen er uansett at «være med og» er det tryggeste valget.