Nielsens system

Han har skapt verk i åtte av de ni offisielle kunstartene, laget Norges dyreste film, fått folk til å gå på byen i en kunstinstallasjon og skrevet den store krøniken om barn av drabantbyen. Nå skal selverklært stormannsgale Christopher Nielsen ta over det tidligere Munchmuseet på Tøyen.

I den vesle parken midt i det digre komplekset kalt Myntgata 2, kloss inntil Akershus festning, løper en haug med småunger rundt i lek. Vi venter på å bli sluppet inn i bygning 29 – av en levende legende innen norsk motkultur. En fyr hvis kunstnerskap ikke kunne ha stått i større kontrast til barnelatteridyllen og solskinnet her ute.

Christopher Nielsen er presis. Vi tar det som et godt tegn. Mannen kan etter sigende bli irritert på journalister. Eller i hvert fall på spørsmålene de stiller. Det ryktes at han ved ett tilfelle ble så lei at han kun svarte «ja» eller «nei», gjennom hele samtalen. Men han har altså invitert oss hit, til sitt nye atelier for å vise frem noe helt nytt. Svære greier, er vi blitt lovet. På vei gjennom gangene mot atelieret er Christopher mest opptatt av å fortelle om det forrige:

– Jeg hadde inntil nylig et lokale på toppen av Torggata bad. Et loft som jeg ikke kan se for meg at kan brukes til så mye annet. Likevel skal gårdeier gjøre alt som står i sin makt for å utnytte også disse kvadratmeterne. Det blir vel til slutt en takterrasse med street food, der også. Snart er hele Oslo en sånn street food-hall.

Et system i kaoset

Christopher låser opp dørene på vei inn mot det aller helligste, mens han fortsetter å forbanne grådige utbyggere og gårdeiere. Bildet vi har hatt av mannen stemmer kanskje. Men de som kjenner ham personlig, mener bestemt at gretten gubbe kun er et image. Vel fremme skrur Christopher på lyset og slår hånda ut mot et stort rom fylt av mørke nyanser av grått og blått, med innslag av neon. Hans siste prosjekt.

– Da jeg ble kasta ut fra Torggata bad, føltes det som slutten på en epoke. Denne utstillingen markerer på et vis den slutten. Velkommen til «System Ernst».

I Christopher Nielsens verden er det lett å la seg oppsluke. Ikke som av tegneseriestripene om «To trøtte typer», «Hold Brillan» og «Narverne» på 1990-tallet. Ikke som under besøkene på hans Misfornøyelsesbar i Storgata. Dette er helt bokstavelig hans verden. Hver ledig kvadratcentimeter av rommet er dekket av digre, skikkelig digre, malerier. Noen av dem så store at de ikke får plass i høyden, men er lagt ned på langs. På lerretene svever Nielsens vante menasjeri av marginale eksistenser rundt, noen litt utydelige. Nielsen er guide. Peker, forklarer og ler på sitt karakteristiske hæhæhæ-vis.

Første bilde:

– Dette er fra der jeg bor. Rett overfor politihuset på Grønland ligger denne bygården som fungerer som hospits for somaliske menn med psykiske problemer. De går jo rundt i strøket der, og mange er livredde for dem.

Andre bilde:

– Her er Teddy’s Soft Bar i Brugata. Jeg har vært der en del. Han jeg har tegna som Lille Trille på gulvet, var en venn av meg som ble gæren. Gikk i stykker, som Lille Trille. Han lever ikke lenger. Den restauranten ved siden av ligger ikke der lenger. Sånn sett blir dette også en dokumentasjon over byen som den så ut den gang.

Tredje bilde:

– På dette fra Prindsen-kvartalet har jeg fått med meg en graffitiartist som har malt på veggen der: Ave Caesar morituri te salutant (vær hilset, keiser, de som går i døden hilser deg). Gladiatorenes hilsen før kampen begynte. Jeg har tenkt mye på dette, at gjengen i Storgata er en slags gate-gladiatorer. De bærer også ofte preg av kampen. Folk med åpne sår, noen mangler et bein.

Fjerde bilde:

– Det her er desember 2020. Det regnet uten stans i Oslo, og gatene var tomme for folk. Bortsett fra junkiene, meg og hun her. En evangelisk kristen dame, som er helt rå. Hun går rundt og roper om Jesus til alle som ikke vil høre på, og det gjør hun hele tida. Jeg så henne en dag fra vinduet på Maskinrommet, hun kom over Arbeidersamfunnets plass. Hun var den eneste der, og jeg tenkte at mer dystopisk enn dette blir det ikke. Løpeseddelen er et «found object».

Her, i dette bildet av den rå evangelisten, sammenfaller to av tingene som preger mye av Nielsens nye prosjekt: korona-pandemien og såkalte found objects. Han begynte så smått på prosjektet i 2017. Det skulle handle om hva som skjedde med byen, om stedene og menneskene, men så kom 2020, og ting tok en annen retning. Nielsen sier at det er det som på kunstnerspråket heter prosess. Alt trådte så klart frem når bare gatas folk var igjen i gatene. Found objects er på sin side kunstnerspråk for ting som tiggerskilt, løpesedler og hemmelige lapper han fant på den daglige vandringen fra Grønlandsleiret til Torggata. Disse skal bli en del av utstillingen. Alle bortsett fra ett:

– Jeg fant et brev fra en datter som ber faren slutte å leve det livet han lever. Hun har pynta det med små tegn­inger av blomster. Arket er laminert, så det må ha betydd noe for han som har mista det. Jeg kan ikke bruke det.

Noen uker etter denne samtalen, skal det komme en e-post fra Christopher om dette brevet: «Jeg har ombestemt meg. Jeg vil bruke det!»

1500 meter gjennom Oslo

Christopher har bodd på Grønland siden 1993. Arbeidsplassen hans var i atelieret på taket på Torggata bad. Hver morgen gikk han halvannen kilometer gjennom Grønlandsleiret, over Vaterland, bort Brugata, over Storgata og Arbeidersamfunnets plass. På denne strekningen finner du de mest mangfoldige og energiske fortauene i byen, og to av dens åpne russcener. Det var denne daglige spaserturen som først ga inspirasjon til «System Ernst», og det er fra denne ruta nesten alle motivene er hentet.

– Noen ganger var det som møtte meg i Storgata så absurd at jeg trodde jeg var på en tripp. Det passer bra, for jeg kaller jo tross alt det jeg driver med for sosialsurrealisme. Det toppa seg da pandemien sammenfalt med at de gravde opp hele Storgata, og de narkomane ble dytta inn på smale fortau bak gjerder.

De narkomane, som Christopher litt politisk ukorrekt kaller modellene han finner på ruta si, har alltid vært gjennomgangsfigurer i verkene hans. Noen tror det handler om at han kom i kontakt med miljøet gjennom lillebroren, Joachim «Jokke» Nielsen, som var en del av det i perioder. Men Christopher avfeier det. Hans hjerte og fascinasjon for frikere, outsidere og rusavhengige startet mye tidligere.

– Som tenåring leste jeg en drøss med amerikanske under­grunnstegneserier. Hovedpersonene i disse var nesten alltid frikere. Folk som likte å eksperimentere med rus og som vendte ryggen til det etablerte. I tillegg hang jeg mye i Oslo sentrum på den tida, så da var det nærliggende å gripe tak i det jeg så rundt meg. Jeg lagde vel på en måte en norsk versjon. Miljøene her i byen var litt tøffere enn de amerikanske på denne tiden. Østkantgjenger og tunge narkomane. Så da tegna jeg det jeg så, som de amerikanske serieskaperne tegna sin verden.

En naturlig etterfølger

I september og oktober vil en del av bildene fra «System Ernst» stilles ut på utvalgte steder i Oslo sentrum. Steder som er avbildet på maleriene, tomme butikklokaler som ingen får leid ut lenger og andre plasser som passer til tematikken i prosjektet. Den store finalen kommer i november. Da stilles hele produksjonen ut samlet i det gamle Munchmuseet på Tøyen. Hittil er det snakk om rundt 120 svære lerret, så det er få andre steder som kunne huset det hele. Men det er også en annen grunn til at det er naturlig for Christopher å bruke nettopp denne bygningen:

– Det at Munchmuseet ble flytta, syntes jeg bare var trist. Der hadde østkanten endelig fått noe positivt. Jeg synes Bjørvika er dødskjipt. Det er bare tomt. Det er ingenting. Jeg må innrømme at jeg er nostalgiker og sliter med å finne noe positivt i nye bydeler. Det aller tristeste er at det ikke er rom for sosiale problemer disse stedene. Ingen buler for gamle alkiser eller steder hvor slitne folk kan møtes. Disse folka blir jo ikke borte for det. De blir bare sittende aleine hjemme.

Dette er temaet Nielsen vender tilbake til oftest i samtalen. Det viktigste temaet i de nye verkene. Hva som skjer med byen hans. Gentrifisering og marginalisering. Hvordan plassene som hadde sjel, de hvor det var plass til all slags folk, blir borte i jaget etter profitt. Rovkapitalismen som herjer med den verden han kjente, og ikke minst med «folka hans». Som han brutalt oppsummerer:

– Snart er det bare de pene, rike folka som bor her.

Han fortsetter på den guidede turen mellom gullrammene, og det er lett å skjønne at de pene, rike folka ikke interesser ham nevneverdig. Christopher insisterer på at alt skal rammes inn i gull. På de svære lerretene peker han ut enda flere mennesker han har observert. Alle forhutlede eksistenser, som han kaller det. Folk vi andre går fort forbi. Han stopper opp ved ett til fra hjemtraktene i Grønlandsleiret.

– Du veit, det er en veldig rik gate det her. Ja, ikke på penger, da. Dette er Cedar Café, som nå er nedlagt. Jeg har prøvd å male han som alltid satt i vinduet der når jeg gikk forbi, men vet ikke om jeg har ytt ham rettferdighet. Det er umulig å få frem hvor deprimert han egentlig var. Verdens mest deprimerte mann. Og ensom. Jeg måtte i hvert fall prøve å male ham.

Spøkelser i vinternatt

Nesten alle maleriene har lignende historier. Ofte er modellene lett gjenkjennelige for Oslo-boere som tilbringer tid nede i sentrum. Tiggeren som slår myntene flate med en stein. Finnen som pleide å henge på Teddy’s, og som ble kjendis da NRK intervjuet ham om norske verdier. Hun med rullatoren som alltid hang foran Gunerius. Noen av motivene er mer personlige, forteller han og peker på et sånt.

– Det er mange venner også på disse bildene. Venner som har vært ute en vinternatt før. Dette er Goggen, som broren min gjorde udødelig i låtene sine. Han fortalte meg her forleden at han har mistet to venner i overdoser under pandemien.

Mange av menneskene på de nye maleriene fremstår gjennomskinnelige og svevende. Christopher forteller at han har jobbet frem en spesiell teknikk med å lage bakgrunnen ferdig først, for så å male tynt, lag på lag.

– Gjennomsiktigteknikken min gjør at mange fremstår som spøkelser. Mange av dem er jo det nå. Man skal egentlig ikke lage overtydelig kunst, men jeg driter litt i det. Det er altfor mye kunst i dag som heller er undertydelig. Litt vagt. Etter 70-tallet fikk tydelig og politisk kunst et dårlig rykte og havna i bakevja. Folk tenkte på Wam og Vennerød og sånt. De norske kunstnerne jeg er mest inspirert av, er Pushwagner og Kjartan Slettemark. Jeg skaper også politisk kunst, men ikke for politisk. Ikke for uttalt. Jeg er ikke så glad i slagord. Politisk tegneseriekunst. Men hva jeg mener vil nok skinne igjennom i helheten.

Det er lett å skjønne hva han snakker om. Kunsten hans, helt fra de første stripene han fikk på trykk i Gateavisa i 1980, har alltid sparket oppover og harselert med det borgerlige samfunnet. Men aldri har motivene vært så tydelig politiske som her i atelieret i Myntgata. Vi stopper opp foran nok et bilde fra Brugata: En mann som har fått begge beina og en arm amputert sitter i en elektrisk rullestol omkranset av tre svære politimenn med «Norsk narkotikapolitiforening» trykket på uniformene.

– Det kan jo sees som et innlegg i rus- og politidebatten, men det er også noe jeg opplevde skje, akkurat der. De omringa han stakkars fyren som om han var jævlig farlig der han satt med én arm igjen. Farlig fyr.

Den store fortellingen

Det har alltid vært en kontinuitet og en større historie i Christopher Nielsens tegneserier og billedverden. Det henger sammen, historiene fra drabantbyens klasserom på 1960- og 1970-tallet, Narver-historiene om de voldelige, sniffende ungdommene langs t-banelinjene, og videre til de berømte «To trøtte typer», som så blir en del av byens åpne rusmiljø på 1980-tallet. Sagaen går helt inn i vår egen tid. Det finnes tegnede tidslinjer og familietrær i samlingene. Er «System Ernst» også egentlig en del av denne store fortellingen?

– Ja, jeg ser på dette som en del av krønikene om disse folka. Det henger sammen med tegneseriene og annen kunst jeg har skapt opp gjennom. Jeg har jo portrettert dette miljøet siden den første stripa med «To trøtte typer» kom ut, i 1981. Likevel skal denne utstillingen kunne stå på egne bein. Originalideen var å skildre selve bymiljøet, men så utvikla det seg.

«Utvikla seg» er en underdrivelse. Christopher er god til å underdrive. Hittil består System Ernst av minst 120 malerier i forskjellige størrelser. De fleste er, som sagt, svære. Hvorfor skal alt han begynner på nå være så svært? Så mye på en gang? Han innrømmer at han «tar av» og elsker det store formatet. Det som er så stort at folk er nødt til å legge merke til det.

– Du kan godt skrive at jeg er stormannsgal. Eller, det er jo en reel diagnose. Et fremmedord jeg ikke kommer på. Jeg kan innrømme at jeg er et sted på det spektrumet.

Ingen dans, men en musikal

Megaloman. Det er det han mener. Vi slo det opp. Og for å sette Nielsens megalomani i perspektiv: I 2014 bestemte mannen seg for å sikre seg en plass i Guinness rekordbok ved å utrykke seg med flest forskjellige kunstarter i løpet av ett år:

– Det er ni kunstarter, og jeg klarte å uttrykke meg med alle, bortsett fra fotografi og dans. Men jeg skal klare det neste gang. Fotografi er jo bare å knipse i vei. Dans er litt verre. 

Tross mangelen på dansenumre er oppramsingen som følger imponerende. I løpet av året stilte han ut malerier og en skulpturell installasjon på Henie Onstad, han lagde en kortfilm og fikk utgitt en tegneserie, samt science fiction-romanen «Metamorfose». Han må stoppe opp litt for å komme på resten.

– Jo, jeg lagde et hørespill for radio. Det ble sendt på NRK. Og et musikkverk. En grafisk notasjon. Stemmer, det. Ja, også teater. «Verdiløse menn» ble satt opp på nytt det året, så det telles med. 

Teaterstykket – eller strengt tatt mussikalen, med to s-er, som det ble lansert som – «Verdiløse menn» er det stykket kunst som for alvor gjorde misantropen
Christopher Nielsen folkekjær. Stykket var basert rundt et knippe sanger fra hans avdøde bror Joachims katalog. Det var, som «System Ernst», et rått, men kjærlig portrett av outsidere, drankere og drømmere. En slags tolvskillingsopera med sår, rølpete rock. På spørsmål om han har en favoritt blant den enorme mengden prosjekter og verker, nøler han.

– Det blir jo som å be en mor velge en favoritt blant sine barn. Det er selvfølgelig noe jeg er mer fornøyd med enn andre. Jeg er for eksempel veldig fornøyd med alle disse bildene. Samtidig er jeg veldig usikker. Det er alltid en usikkerhet når jeg kaster meg uti noe nytt. Det må det være. Det enkleste hadde vært å kjøre på rutine, og samtidig gitt folk det de vil ha. Det er flere karakterer jeg har lagt på is fordi de er oppbrukt. Som To trøtte typer. Jeg merker at utøveren alltid ser forover, men konsumentene alltid ser bakover. De ønsker seg en samling til med «To trøtte typer» og ikke en bar eller en installasjon på Henie Onstad. Men jeg kan ikke bry meg om det.

– Er det noe du angrer på, Christopher Nielsen?

– Det var jævlig slitsomt å lage «Slipp Jimmy fri». Det var et finanskaos fra begynnelse til slutt. Eller finansfolk-kaos, må det vel kunne kalles. Jeg fikk en innsikt i den verdenen, da. Misfornøyelsesbar har jeg også ofte angra på at jeg ga meg i kast med. Det funka bra som kunstprosjekt, men dårlig som bar. Møtet med utelivsbransjen ble mye tull og mye frustrasjon.

For de som ikke aner hva mannen snakker om: «Slipp Jimmy fri» er en helaftens animert film fra Christopher Nielsens hode og hånd, med velkjente figurer fra tegneseriene hans. Da den etter en årelang trang fødsel endelig ble satt opp på kino våren 2006, var det som den til da dyreste norske filmen noensinne. I overkant av 100 millioner kroner kostet det å animere den ville historien om en ulykkelig sirkuselefant. Baren Christopher snakker om, går under navnet «Misfornøyelsesbar» og ligger i en av Oslos eldste bygninger, Mangelsgården i Storgata. Baren er utsmykket med veggmalerier, installasjoner og annen kunst som skal minne gjestene på byggets historie som asyl og arbeidsanstalt. Ikke alle klarer å slappe av med en halvliter i «Dårekisten» eller «Schizofrenirommet». I et intervju i avisa Vårt Oslo innrømmet Christopher at det er uutholdelig å tilbringe tid der, hvis du ikke drikker deg nummen nok. Prosjektene er pur galskap, og de blir større og større. Hva er det som driver ham?

– Jeg er vel klin gæren. Det må være det. Ja, også har jeg alltid vært rastløs. Blir enda mer rastløs av å bare drive med én ting over tid, så da måtte jeg finne på noe nytt.

– Men hvorfor skal alt være så svært?

– Nei, det er bare meg. Hvis jeg først skal gjøre noe, må det være gigantisk. Jeg kan ikke garantere for kvaliteten, men kvantiteten, den kan jeg garantere. Det hadde jo ikke vært det samme hvis det var fem pene, små bilder. Det føltes befriende å kjøre enorme antall og formater. Husk at jeg i mange år satt og tegna små tegneserieruter.

Og, forresten

Det er vanskelig å se for seg Christopher gå tilbake til små formater etter å ha fylt det gamle Munchmuseet med gigantiske lerreter. Hvor skal han gå videre herfra? Hvordan toppe #realMunch-museet, som han kaller det?

– Det må bli en symfoni, det. Det kommer en symfoni. Jeg sier ikke mer om det nå.

Som den historiefortelleren han er, skjønner Christopher Nielsen hva en god avslutning er, og nå har vi en slik. Et hemmelighetsfullt frempek. Likevel ser vi oss nødt til å ødelegge øyeblikket, da vi har glemt å spørre om det kanskje aller viktigste, noe vi lurte på allerede før døra gikk opp: Hva i all verden betyr «System Ernst»?

Christopher ser litt overrasket ut, som om dette er noe alle burde vite. Så ler han litt sånn rått og hjertelig på Christopher Nielsen-vis:

– «System Ernst» er Bøler- slang for noe som ikke funker. Gode, gamle Ernst som ikke helt får det til.

Christopher Nielsen

• Født 20. april 1963 i Oslo.
• Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.
• Tegneserieskaper, dramatiker, billed­kunstner, animasjonsfilmskaper, forfatter og bareier.
• Bror av den kjente, avdøde musikeren og låtskriveren Joachim «Jokke» Nielsen.
• Har blitt tildelt Hedda-pris, Ibsen-pris, Amanda-pris, Oslo bys kunstnerpris og flere Sproing-priser. Tidligere i år mottok han også den høythengende Oslo bys kulturpris for sitt samlede virke.
• Aktuell med kunstprosjektet System Ernst på det gamle Munchmuseet og på utvalgte plasser i Oslo sentrum.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 09/2022.