Hvilken vei skal bestikket stå i oppvaskmaskinen?

dinside

• Fra England til Mongolia
• 20 860 kilometer i en sliten Skoda Fabia til 28 000 kr
• Eventyr til ca. 55 000 kroner per pers.
• 4 kritiske bilsammenbrudd
• Titten Tei med grensevakter
• Ville forbikjøringer og kollisjon på 4000 meters høyde
• Fra helvete til himmel med luftballong
• Verdens dummeste - men kuleste - bileventyr

- Æ veit itj med ka eller kor æ ska begynn, sier trønderen i følget, Lars Tinglum.

Det er åpenbart at en tur som går over syv uker og gjennom 21 land skaper trøbbel for minnebanken. Etter en lang tur, noen dager med søvn og en intern debrief, har vi endelig fått satt oss ned med to av de fire deltakerne på Team Escape, Peter Bryng og nevnte Lars Brødreskift Tinglum. I tillegg var Torkild Bredesen og Kyrre Heldal Kartveit med.

Peter er en av de tyngste pådriverne bak prosjektet, og har fra starten hatt ambisjoner om å lage en dokumentarserie av ferden fra London til Mongolia. At det skal bli en interessant serie å følge er vi ikke i tvil om etter å ha sett bildene og hørt historiene guttene har vært gjennom.

Skal være en drittbil

Den aller første utfordringen var å skaffe seg en bil. Reglene i Mongol Rally er enkle; du må kjøre en drittbil. Du kan dog velge hvilken du vil, men den skal være av dårlig stand, og motoren skal være på 1,2-liter eller mindre. For motorsykler er det gjort et unntak, hvor 125cc er godkjent. I tillegg må du være på egenhånd, med andre ord er det ikke lov med «følgebil».

Mongol Rally oppfordrer med andre ord til at bilen er i så dårlig stand at den på ett eller annet tidspunkt bryter sammen, og du tvinges til å måtte snakke med de lokale. Den tredje regelen er enkel. Du skal redde verden. Kanskje litt ironisk når du blir bedt om å kjøre en bil på tvers av Europa, men slik er det nå. Hvert eneste lag som deltar på Mongol Rally må samle inn minst 1000 pund til organisasjonen Cool Earth. Man kan enten selge reklameplasseringer på bilen, eller ta imot donasjoner. Så begynner reisen.

Et knippe på 300 biler sto klare på startstreken på Goodwood Motor Circut. En skjønte raskt at folk ga faen i bilene, for allerede her var det flere småkræsjer. Det var det tydeligvis bare å glise av. Selv om turen til startstreken hadde gått enn så bra, skulle det bare ta tre timer og en fergetur før hele gjengen sto med «skjegget fullt av postkasser». Heldigvis, for moralens skyld, stanset et par kiwier og holdt gutta med selskap, og etter noen timer med sjøsyke startet Skodaen å male som ei katte.

– Ingen vet hvem som kan ta æren for det, forteller Peter.

1.

• England
• Frankrike
• Luxembourg
• Tyskland (Nürburgring)

Etter en flytende tur og god stemning i bilen ankommer gjengen Tyskland og Nürnburgring. Den legendariske racerbanen er for alle bilinteresserte et must å besøke gjennom et autofilt liv.

Gjengen klokker inn en rundetid på 16:40:00 på den nostalgiske banen. Til sammenligning har Radical SR8LM en rundetid på 6:48:00 som Nürburgrings beste rundetid. – Det var helsikes artig, forteller Lars. Selv om det ikke kan snakkes om tid og fart, var det en artig opplevelse.

2.

• Østerrike
• Slovakia
• Ungarn
• Romania

Etter å ha fortært flere kjente land kom gutta til Romania, som det første landet på turen ingen hadde vært tidligere. Landet som i Norge kanskje er mest kjent for tiggere, overrasket guttene på ingen andre måter enn positivt.

– Uansett hvor vi kjørte ble vi møtt med smil og høyt hengende tomler. Ikke minst var det ufattelig kult å kjøre Transfagarasan (bildet), forteller Peter.

Veien fikk Jeremy Clarkson til å bryte ut i latter og døpe veien til verdens beste og morsomste vei å kjøre.

3.

• Bulgaria
• Tyrkia

Statskupp og skjerpet sikkerhet gjorde at gutta var noe spente på grensepasseringen mellom Bulgaria og Tyrkia.

– Svære bygg og piggtrådgjerder var det som møtte oss, og vi var jævlig spente på hvordan dette skulle gå. Heldigvis var det mange andre biler der også, så etter et å ha løpt strikk mellom fire forskjellige luker, fått x antall stempler og fintet oss forbi bagasjesjekken kom vi oss videre, forteller Lars.

At turister blir frarådet å reise til Ankara og Istabul gjorde ingenting med reiseruten til gutta, som like godt besøkte begge plassene.

– Helt nydelige folk, konstaterer begge. I tillegg til møtet med den Tyrkiske kulturen tok guttene seg også tid til å farte rundt i luftballong i det fantastiske landskapet.

4.

• Armenia

Landet som ble slått ørten år tilbake etter Sovjets fall, har ifølge guttene et folkeslag med tilsvarende åpne hjerter. Reisefølget ble av Kyrre og kaptein Peter overrasket med et besøk på en vinfarm. Trolig et kjærkomment tilskudd etter entusiasmen til Lars å dømme. Som overnattingsted fant guttene et nedlagt hotell å overnatte på, dog etter å ha blitt gode kompiser med mannen i nabohytta som tydeligvis passet på ruinene, forteller Lars. I tillegg til å være et vennlig land med folk som vil gi og dele mer enn de har, var også dette starten på silkeveien og reisen skulle videre i retning Iran.

5.

• Iran
• Turkmenistan

– Her følte vi oss som superstjerner. Bilen gikk fortsatt som ei kule og moralen var skyhøy i gjengen. Trafikken handlet mest om å gjøre plass til hverandre samt å presse på, forteller Lars som mener han hadde fortjent iransk førerkort etter to dager med «Hawaikjøring» i Teheran.

En skikkelig avstikker klarte også gutta å spre litt av for å se det de kaller «pikk-kirkegården».

– Det eneste vi hadde å gå etter var et satellittbilde, forteller Peter. – Så langt oppi en skråning, mange mil fra sivilisasjonen, etter masse dytting av bil og oppe på et fjell, der fant vi «kirkegården» ingen vet hva handler om, kontrer Lars. Noe som ikke er helt usannsynlig da den iranske regjeringen tvilsomt bevilger penger for å undersøke slik vovet område. Oppsummert er det bare å stille opp på flyplassen i Iran, der får man nå muligheten til å få besøks-visum.

I Turkmenistan begynner helvetet langs turen. Nærmere Nord-Korea kommer man ikke uten å besøke Kim Jong-un. Landet har vært diktatorstyrt siden Sovjets fall. For å komme inn i landet må man ha invitasjon, noe guttene oppnådde via Rallyet.

– Et skikkelig skryteland hvor nesten alle lever under fattigdomsgrensa. Som turist ser du ikke noe til det, fordi du blir loset gjennom en by av fasader, forteller guttene.

Gatene er folketomme, og det er nesten bare vakter som sender deg i sirkel for å unngå at du skal se djevelskapen som er rundt, blendet av fasadene. Besøket ved «Door to hell» satte dog et skikkelig inntrykk. Krateret som har brent på naturgasser i over 40 år var vanskelig å nå frem til. Skodaen måtte gi seg halvveis, så en lokal helt som garantert skjønte at guttene trengte hjelp til å komme seg frem tok blodpris for å kjøre dem på plass. I tillegg var veiene fylt av politi med ikke noe annet å gjøre enn å forsøke å stoppe biler for penger.

– Vi bare peisa forbi vi ass, kontrer Lars. Her starter også de verste veiene guttene hittil har sett på turen. Store hull på nærmere flere meter brede sørget for at bilen virkelig fikk prøvd seg.

6.

• Usbekistan

Her røyk bilen skikkelig for første gang. Et skikkelig «pothole» tok den ene bærearmen. – Der sto vi faktisk ikke lenger enn i 5 minutter før både taxier og busser stopper for å hjelpe til. De så åpenbart penger i oss, men med en ødelagt bærearm, er man ganske åpen, forteller Lars.

– Så mens den lokale landsbyen reparerte bilen kjøpte guttene noen pils og holdt de andre med selskap. Da jeg kom tilbake etter å ha vært med på å sveise bærearmen kom jeg tilbake til en vanvittig fest rundt bilen. Skjønte ingenting jeg, forteller Lars.

Dronen ble også et større problem på grensene til Usbekistan. I landet er de ulovlige, så det som skulle være en typisk grensekontroll forklarer guttene som en klassisk KLM-sketsj. Pop-up telt som ble åpnet inne på kontoret til grensevaktene, løping i hytt og pine og kasting og dobling av bager som ble vist frem til grensevaktene.

– Til slutt var de så svimle inne på kontoret der at de bare lot oss passere, forteller Peter og humrer.

7.

• Tadsjikistan

30 minutter opp i fjellkjeden til Pamir var de på en vei som var under bygging. – Det var som å kjøre i en sandstorm, forteller Lars som fortsatt står på at han hadde kontroll.

– Vi dundra rett inn i en forskalingsblokk som sikkert traff 30 centimeter fra radiatoren, kontrer Peter, når Lars prøver å glatte over en liten ulykke som oppsto oppe på fjellet. Her røk også kløtsjen, og håpet svant noe hen da de ikke så én bil på flere timer.

Fjellkjeden Pamir strekker seg gjennom Tadsjikistan, Kirgisistan, Afghanistan og Kina med enkelte topper på hele 7000 meter. På over 4000 meter, med høydesyke og uten å ha sett bil på timesvis røk kløtsjen.

– Vi prøvde å dytte bilen over kneika for å trille ned til en by uten hell. Mangel på oksygen tok knekken på oss etter 20 meter. Men også her var vi heldige. Her kom noen tyskere etter bare 15 minutter som dro oss ned til byen og det som så ut som noe hjemmelagde oljegroper og et verksted, forteller Lars.

En Lada-kløtsj ble redningen og de var på veien igjen døgnet etter. - Her kom det også en punktering på veien inn til Kirgisistan, men fytti, etter den kløtsjhendelsen var vi bare glade for at det ikke var noe verre, sier Lars.

8.

• Kirgisistan
• Kazakstan
• Russland
• Mongolia

Etter «smooth sailing» gjennom øvrige land kan det å endelig se Russland tolkes som en sann glede. Etter å ha cruiset gjennom bedre veier og endelig møte Mongolia lettet også trykket til guttene i historiens løp.

En liten hindring ved en bro som hadde falt ned – for kanskje ti år siden – var eneste alternativ en rute hvor det sto fire-fem traktorer klare til å bistå. Over en liten elv var broen erstattet med traktorer som trakk biler over, så de ikke skulle bli tatt av strømmen. I Mongolia og ved målgang innrømmer guttene at det kan ha falt noen tårer.

– Jeg var litt bekymret for at det skulle bli litt for enkelt, for det er en mye vanskeligere alternativ rute, forteller Peter.

– Det var det absolutt ikke, kontrer Lars.