Publisert Sat Jun 10 08:01:44 CEST 2017 Oppdatert Sat Jun 10 12:30:48 CEST 2017

Mads Nyborg Støstad @MadsStostad Journalist

Liv Berit Gilberg Videojournalist

Del 1: Mitt gåtefulle minne

Jeg kan se det helt klart for meg. Det var kanskje fem-seks år siden, og jeg satt og så på David Letterman Show på TV. Clint Eastwood var gjest, og Letterman spurte:

«So, how cool are you?».

Eastwood smilte lurt, som bare han kan, og knipset en sigarett opp av brystlomma med venstre hånd. Den flakset gjennom lufta, før han fanget den med munnen og tente den med høyre hånd – det hele i én og samme bevegelse.

«That cool», svarte den gamle filmstjernen, og publikum brøt ut i applaus.

Selv om det bare var et enkelt triks, var det såpass artig at jeg har fortalt det videre flere ganger.

Men for noen uker siden oppdaget jeg den forvirrende sannheten:

Det har visstnok aldri skjedd.

Prøv å søke på «Clint Eastwood cigarette trick» på nettet. Videoklippet ligger ingen steder. Det finnes megabyte på megabyte med gamle Letterman-opptak i Youtubes støvete avkroker, men ingen flyvende sigaretter. Jeg kontaktet en produsent fra Lettermans Late Show, og han hadde aldri hørt om noe sånt hos dem.

Hvordan kan det være mulig? Jeg husker jo at jeg så det på TV!

Jeg begynte å saumfare obskure nettsider på jakt etter videobevis.

Og det var slik jeg fant de andre.

Over hele verden sitter nemlig folk som meg foran dataskjermene sine og leter etter nøyaktig det samme klippet.

Det finnes en egen Facebook-side som heter «Clint Eastwood's cigarette trick». Jeg har funnet hundrevis av tettskrevne sider på sære diskusjonsforum. Én skriver: «Let me start by saying that the cigarette trick is NOT a myth, I saw it myself many years ago».

De fleste husker episoden fra Letterman, andre mener å ha sett det på BBC. Noen mener til og med det har skjedd i Sverige.

Men ingen har funnet snev av bevis.

Jeg var for nysgjerrig til å la det ligge, så jeg kastet meg inn i jakten etter det gåtefulle klippet. Det skulle lede meg til en nobelprisvinner, en kvinne som kaller seg «memory hacker» og en fascinerende og ærlig talt litt skremmende erkjennelse: at minnene våre ofte kan være rent oppspinn.

Men aller først skulle det lede meg til Don – mannen som har et så komplekst falskt minne at det setter min lille anekdote helt i skyggen.

Del 2: Hundrevis har sett filmen – men den finnes ikke

52 år gamle Don er en helt vanlig elektriker fra San Diego, men han vil ikke at jeg skal bruke etternavnet hans. For han vet at denne historien får ham til å høres en anelse sprø ut.

Don er nemlig en del av det mest komplekse falske minnet jeg har hørt om: filmen «Shazaam». Don mener han så den flere ganger på starten av 90-tallet. Han kan gjengi plottet i filmen i detalj. Og han er ikke alene.

Hundrevis skriver om det samme på nettet: at de husker en spektakulært dårlig film om en ånd i lampe, spilt av komikeren Sinbad. Men filmen finnes ikke.

– Jeg er helt sikker på at filmen eksisterer. Og jeg har ikke tenkt til å gi opp før jeg finner den, sier Don innbitt på Skype fra California.

Don husker filmen ekstra godt fordi han jobbet i videosjappe. Han minnes at filmen var så dårlig at kundene stadig leverte tilbake kassetten og skyldte på feil med VHS-båndet. Så han måtte se filmen igjen og igjen, på jakt etter de angivelige skadene.

Det hadde selvfølgelig aldri falt Don inn at filmen kunne være oppspinn. Jeg mener, hva ville du sagt hvis noen fortalte deg at Løvenes konge var en vandrehistorie?

Men uansett hvor mye Don og de andre søker på nettet, finner de altså ingenting –akkurat som vi som leter etter trikset til Clint Eastwood. Det er som om noen har tatt et digert viskelær og gnukket internett rent. Artisten Sinbad, som egentlig heter David Adkins, får spørsmål om filmen hver dag, men nekter for å ha spilt noen ånd i lampe.

Det er vanskelig å slå seg til ro med at man kan ta så feil, der kjenner jeg meg igjen. Det er kanskje derfor enkelte shazaamere har funnet seg overnaturlige forklaringer.

Én gruppe tror at det hele er et stort komplott, hvor Sinbad og filmselskapet har fjernet alle spor etter filmen fordi den var så dårlig. Andre skylder på parallelle universer, at vårt univers har blitt forbyttet med et annet på grunn av et feilslått atomforsøk i partikkelakseleratoren CERN.

Don mener det er tull, men han vet ikke hva han skal tro i stedet.

Det finnes imidlertid en norsk professor i psykologi som har et mer overbevisende svar.

Dette er nemlig ikke en historie om konspirasjoner eller parallelle universer. Det er en historie om vår merkverdige hukommelse.

Del 3: Svein (75) og russebilen som aldri ble dumpet i sjøen

– Der har du nok et typisk falskt minne, ja! Helt klart! humrer Svein Magnussen.

Når jeg forteller professoren om Shazaam og sigarett-trikset, er han ikke i tvil: de er produkter av hvordan hukommelsen vår virker.

Magnussen har hørt sånne historier mange ganger før. De fleste går nemlig rundt med slike falske minner uten å vite det. Antagelig du også.

– Jeg tror ikke folk er klar over hvor lett det er å få falske minner, sier han.

Magnussen vet hva han snakker om. Ikke bare fordi han er en slags nestor i hukommelsesforskningen, men fordi han har et spektakulært falskt minne selv.

Bare se på dette:

Hvordan kan man huske noe så konkret som å ha kjørt en russebil utfor en brygge hvis det ikke har skjedd? Hvordan kan man huske lyden av bølgene som skvulper og følelsen av spenning i magen hvis det bare er hjernens oppspinn?

Magnussen forklarer hvordan hjernen kan lure oss. At hver gang vi henter fram et minne, tukler vi litt med det.

– Hver gang vi erindrer noe eller gjenforteller noe, dikter vi på nytt. Vi legger til nye spekulasjoner og nye tanker. Og neste gang inngår det i minnet, sier han.

Mange tror hukommelsen er som et slags videoarkiv: At du kan spille av et minne som en film, og så sette det tilbake igjen i arkivet. Det er ikke helt riktig.

Ifølge boka «Å dykke etter sjøhester», skrevet av nevropsykolog Ylva Østby og søsteren Hilde Østby, fungerer det mer som at hjernen setter opp et middelmådig skuespill av hvordan den antar en episode kan ha vært. Og når vi skal sette minnet tilbake igjen i arkivet, så overskrives det gamle minnet. Vi lagrer hjernens upresise rekonstruksjon.

Derfor blir minnene faktisk mindre og mindre sanne for hver gang vi tenker på dem.

Konsekvensen er at vi går rundt og tror vi har opplevd de snodigste ting.

– Det er utrolig hva folk kan huske, sier Magnussen.

Ta for eksempel Hillary Clinton. I forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2008 fortalte Clinton at følget hennes ble beskutt i Bosnia på 90-tallet. Rimelig oppsiktsvekkende, og neppe noe man husker feil om, sant? Men videoopptaket fra besøket viste ingen skyting, ifølge Washington Post. Kanskje hun bare løy, men ville det egentlig gitt mening å lyve om noe så etterprøvbart? Forskerne mener i stedet at Clinton hadde fryktet en slik situasjon og sett den for seg, og plutselig hadde hun en livlig film i hodet sitt.

Mer dagligdagse eksempler finnes overalt.

Kunstneren bak prosjektet False Memory Archive har samlet over 2000 falske minner fra vanlige folk, og det er fengslende lesning: Én mann har et rørende minne av at bestefaren hans, kledd i sennepsgul genser, pleide å kaste ham opp i lufta da han var liten. Men bestefaren døde før mannen ble født.

Husker du noe fra før du fylte tre år? Det er trolig falske minner. Har du noen gang kranglet om hvilket år familien var på ferie i Spania? Du kan ha tatt feil, uansett hvor bombesikker du er.

– Hvis folk hadde vært klar over hukommelsens upålitelighet, tror jeg man hadde unngått ganske mange konflikter i samlivet, sier Svein Magnussen.

Falske minner kan til og med være årsaken til noen av samfunnets mest spektakulære konspirasjonsteorier, som Bigfoot eller små grønne menn.

– Herregud, i USA er det jo en hel gruppe med folk som mener de har vært bortført av romvesener. Det er ikke bare psykiatriske greier det – det er jo falske minner! De tror virkelig at det har skjedd, sier Svein Magnussen.

– Men hvor kommer alt dette fra? Hvor starter det, for eksempel mitt minne om Clint Eastwood?

– Det må ha startet med at noen plantet det, sier Svein Magnussen.

– Plantet?

– Ja. Man kan plante falske minner.

Det hørtes rimelig søkt ut, men jeg fant raskt ut at ja, det finnes faktisk personer som hevder de kan plante minner i hjernene til folk. Det var en fascinerende tanke.

Jeg bestemte meg for å kontakte hun som trolig er best i verden på slik manipulasjon: 29 år gamle Julia Shaw. Kanskje hun kunne hjelpe meg videre.

Del 4: Julia (29) kan hacke hukommelsen din

«Herregud! Åh, så flaut!».

Den unge jenta på det lille universitetskontoret tar seg til ansiktet.

«Herregud. Herregud. Det er som å våkne fra en drøm» gjentar jenta, igjen og igjen.

Hun har akkurat blitt lurt av Julia Shaw til å tro at hun har gjort noe kriminelt.

Den uskyldige studenten har sittet foran et kamera og fortalt hvordan hun havnet i slagsmål da hun var 14, og at politiet var involvert. Hun har beskrevet det i detalj, helt ned til hvilken farge hun hadde på genseren den dagen (blå).

Men episoden har aldri skjedd. Det er et falskt minne, plantet av Julia Shaw i løpet av tre samtaler over tre uker.

Shaw er en tysk-canadisk psykolog og kriminolog ved London South Bank University. Hun ser ikke spesielt farlig ut, men forskningen hennes … den er nesten litt creepy.

– Du kaller deg en «memory hacker». Hva mener du med det?

– Jeg kan forandre minnene til folk. Jeg kan overbevise folk om at de har gjort ting de ikke har gjort.

Det høres kanskje ut som en roman av Stephen King, men å plante minner er faktisk ikke en helt uhørt tanke – enkelte psykologer har holdt på med det siden 70-tallet. Den amerikanske professoren Elizabeth Lofthus, den mest kjente forskeren innenfor feltet, har for eksempel overbevist vanlige folk om at jordbær smaker kvalmt eller at de møtte Snurre Sprett i Disneyland da de var små.

Men det spesielle med akkurat Julia Shaw er at hun ikke bare planter trivielle hverdagsminner – hun kan lure deg til å tro nesten hva som helst.

– Jeg tror ikke det finnes noen grense for hva slags minner du kan plante, sier Shaw med et smil.

Mest kjent er hun for å plante at du har gjort noe kriminelt. Det lykkes hun med i 70 prosent av forsøkene sine.

Videoene fra et av eksperimentene hennes viser en enkel, men utspekulert metode.

Først bygger Shaw tillit ved å gi jenta noen sanne opplysninger, som hun har fått fra jentas mor.

Så forteller hun at jenta – igjen, ifølge moren – har vært i et slagsmål en gang. Shaw gir bare noen hovedlinjer, og jenta får beskjed om å grave fram resten av detaljene fra hukommelsen. Jenta nekter først for at hun kan ha gjort noe sånt.

Men Shaw er urokkelig – jo da, dette stemmer.

Jenta tror hun er med på et forskningsprosjekt hvor man skal teste evnen til å huske ting, så hun prøver sitt aller hardeste. Hun begynner å anta og gjette hva som kunne ha skjedd, og blir oppmuntret av Shaw.

Og så kommer glansnummeret. Ved hjelp av en slags memoreringsøvelse får Shaw jenta til å forestille seg hendelsen, med lukkede øyne.

Her utnytter hun noe vi har lært av hjerneforskningen: at det å forestille seg noe og det å faktisk oppleve noe er veldig like prosesser i hodet. Minnet lagres på den samme måten, så vi sliter med å skille det senere.

Minnet fester seg ikke umiddelbart. Men etter flere slike øvelser begynner jenta å tvile.

Dette gjentas igjen og igjen, over tre forskjellige intervjuer. Til slutt sitter den uskyldige jenta der og gjenforteller «episoden»:

– Nå sitter du vel og spør deg selv: Hvorfor i all verden driver jeg med det her? ler Shaw.

– Eh, ja.

Shaw forklarer at forsøkene er viktige fordi de lærer oss hvor utrolig lett falske minner oppstår – og hvordan de kan få skrekkelige konsekvenser.

For alvorlige falske minner oppstår dessverre ikke bare i kontrollerte eksperimenter, men også i virkeligheten.

Et av de mest kjente eksemplene er Birgitte Tengs-saken, hvor flere eksperter på hukommelse mener politiet kan ha plantet et falskt minne uten å mene det. Offerets fetter tilsto drapet etter lange, slitsomme avhør, angivelig etter å ha begynt å tvile på sin egen hukommelse. Senere trakk han tilståelsen og ble frikjent av lagmannsretten.

Konsekvensene kan være minst like store i psykiatrien. Se for deg hvis en psykolog prøver å «vekke fram» fortrengte minner hos en pasient, og bruker lignende memoreringsteknikker som Julia Shaw gjør.

Svein Magnussen mener noe slikt kan ha skjedd utenfor Trondheim på slutten av 2000-tallet, på Betania Malvik distriktspsykiatriske avdeling. Der hadde behandlerne brukt flere kreative memoreringsteknikker, og plutselig kunne pasienter erindre å ha blitt utsatt for alt fra sexsadisme til å ha blitt tvunget til å spise avføring. Flere pårørende reagerte med vantro på historiene som kom fram – og Magnussen gikk ut på forskning.no og advarte om at de lignet påfallende på falske minner.

Det er vanskelig å bevise at disse konkrete sakene handler om falske minner, så ta eksemplene med en klype salt. Men Julia Shaw er overbevist om at slikt skjer hele tiden, over hele verden. Hun driver nå med opplæring av politifolk og militære.

– Hvis vi forstår hukommelsen bedre, kan vi hindre uskyldige mennesker i å bli fengslet. Det er verdt det, sier Shaw, som presiserer at det ligger grundige etiske vurderinger til grunn for eksperimentene hennes.

Vi må nesten stanse opp litt her. Det høres jo nesten for vilt ut at det skal være så lett å manipulere minnene til vanlige folk. Er vi så lettpåvirkelige? Og var ikke den jenta i eksperimentet til Julia Shaw bitte litt lettlurt?

Shaw forsikrer om at hun kan plante et minne hos hvem som helst. Og minst like foruroligende, hun mener at alle kunne plantet et falskt minne – selv jeg.

Det var jo nesten en invitasjon. Så jeg bestemte meg rett og slett for å prøve.

Del 5: Eksperimentet

«Han tok PC-en min!», roper foreleser Ylva Østby.

En ung mann sprinter ut av auditoriet på Blindern i Oslo, med lærerens laptop under armen. 60 søvnige studenter våkner brått. De har blitt vitne til et tyveri.

Tyveriet er selvfølgelig ikke ekte, det er starten på vårt eksperiment. Foreleseren er med på det, og det er ikke akkurat Al Capone som løper opp trappa, det er min kollega Martin. Det verste han vedkjenner seg i sitt rolige journalistliv er å ha sneket på bussen.

Nå skal vi teste – greier studentene å huske hvordan han så ut? Og greier vi å plante et falskt minne? Planen er å lure dem til å tro, eller rettere sagt huske, at Martin hadde en diger tatovering på halsen. For å få til det, skal vi både bruke triksene til Julia Shaw og få hjelp av en «muldvarp» i salen.

Se hvordan eksperimentet gikk her:

Tenk at det kan være så lett! Dette burde ikke være den mest lettlurte klassen, for de var psykologistudenter som hadde lært om den svikefulle hukommelsen i en uke allerede. Det var en forelesning om vitnepsykologi, av alle ting. Men ingen protesterte da muldvarpen tok ordet og nevnte tatoveringen.

Og et spørreskjema viste at minnet hadde festet seg: 20 prosent av studentene krysset av for at de mente Martin hadde hatt tatovering på halsen.

Vi hadde lyktes i å plante et falskt minne – utifra min forventning, overraskende godt.

Det mest fascinerende var likevel noe annet: hvor mye feil studentene tok om helt andre ting enn tatoveringen. Allerede noen få minutter etter tyveriet, da de fikk beskjed om å tegne en fantomtegning, var mange på bærtur.

Noen var bombesikre på at han hadde hvit T-skjorte, andre var trygge på at han hadde stort, krøllete hår.

Da studentene fikk se tyven på nytt, to dager senere, brøt de ut i forbauset latter. De husket ham som helt annerledes.

Én reagerte bokstavelig talt med vantro:

– Hvis dette var en rettssak, så hadde jeg sendt ham rett ut igjen. For jeg ... jeg tror egentlig ikke det er ham. Jeg tror dere prøver å lure oss.

Det var rett person de hadde fått se. Men hukommelsen til studentene hadde blitt fordreid og forvirret av at de hadde laget fantomtegninger, diskutert seg imellom og sittet og forestilt seg tyven.

Hvis hukommelsen er så sårbar, selv i forholdsvis trygge omgivelser med lavt stressnivå, hvordan fungerer den da når man opplever en ekte situasjon? Kan man egentlig stole på vitner?

Svaret er et ganske entydig nei. Statistikk fra The Innocence Project i USA viser at feilaktige vitnebeskrivelser ofte er årsaken når uskyldige blir fengslet, faktisk i så mye som 7 av 10 tilfeller hvor organisasjonen har fått noen frikjent.

Det som hadde startet med en småartig anekdote på Letterman show, var i ferd med å bli hakket mindre hyggelig.

Eksperimentet på Blindern hadde jo vært helt hjemmesnekra. Så hva hvis proffe aktører kan utnytte hukommelsen med et mindre edelt motiv?

Julia Shaw mener faktisk det allerede blir gjort, for eksempel med fake news.

– Jeg skal ikke nevne spesifikke politikere, men enkelte i Nederland, Storbritannia og USA bruker frykt på en sterk måte. Og hjernen vår er ikke rustet til å håndtere det. Du husker et minne med mye følelser, men du husker ikke den tørre vitenskapsmannen som sier at det ikke er sant. Dette er enormt problematisk.

– Du mener folk kan bruke hukommelsen vår mot oss?

– Ja, og det er skummelt, for hukommelsen er så viktig for identiteten vår. Hva skjer med oss hvis noen går inn og endrer den? Hvordan beskytter vi oss? Det er viktig å tenke på hvor dette kan ende, hvordan hukommelsen kan bli brukt mot oss som våpen.

Ok, der hadde hun vel gått for langt, hadde hun ikke? Rett nok er hukommelsen litt skummel, men å bruke den som våpen, det skjer vel bare i Hollywood? I filmen Men in Black har Will Smiths karakter en dings som kan slette minner med et lysglimt – men sånne maskiner er og blir science fiction, sant?

Svaret er faktisk bare tja.

Del 6: Mus med lys i hodet

Jeg trodde selvfølgelig ikke at noen hadde zappet minnet om Clint Eastwood inn i hjernen min. Men altså ... rent fysisk består minner av hjerneceller som «fyrer» elektriske signaler mot hverandre, litt som dette:

Så i teorien burde man jo kunne finne de riktige cellene i hjernen – og manipulere dem?

Dette er den delen av hukommelsesforskningen som er kommet kortest, men det er også den delen som gir meg mest frysninger nedover ryggen.

For da jeg ringte noen ledende hjerneforskere i Norge, med en forventning om at de skulle legge idéen død, fortalte de i stedet om noen ganske elleville eksperimenter som allerede i dag utføres på mus.

– Det vi kan gjøre i dag … Det er fantastisk, og rimelig science fiction-aktig, sier Dave Rowland.

Rowland er hjerneforsker på laben til nobelprisvinnerne Edvard og May-Britt Moser ved NTNU i Trondheim, og han var med på et av de aller første prosjektene hvor man plantet et falskt minne hos en mus.

Ikke ved å lure den, sånn som Julia Shaw gjør, men ved å faktisk gå inn i hjernen og manipulere hjernecellene.

Forskerne kunne for eksempel få en mus til å stivne av skrekk selv om det ikke hadde skjedd noe skummelt. De bare ga den et elektrisk støt, og registrerte hvilke celler i hjernen som var aktive. Etterpå lyste de med laser på de samme cellene – og vips, så ble musa redd igjen, helt kunstig.

– Det er morsomt at du skulle nevne Men in Black, for det er jo faktisk ganske nøyaktig det vi gjør med dyr. Vi lyser inn i hjernen med en laser, og så manipulerer vi minner. Det er ganske magisk, sier Dave Rowland.

Også Edvard Moser mener eksperimentene er fascinerende.

– Det går framover med voldsom fart på dette området for tida. Så det er veldig, veldig vanskelig å forutse hvor det ender, sier nobelprisvinneren.

Det er lett å begynne å drømme om maskiner som sletter minner, eller dingser som planter minner. Men du kan fortsatt sove godt om natta, for Moser presiserer sterkt at vi fortsatt er langt, langt unna å gjøre noe lignende med menneskehjerner.

– Men skulle man bli i stand til å gjøre noe slikt for mennesker, da måtte man tenkt seg om ti tusen ganger først. Man måtte sørget for at det ikke ble misbrukt, sier han.

Jo mer jeg lærte om hukommelsen, jo mer føltes den liksom litt uhyggelig.

Mitt eget minne om Clint Eastwood var heldigvis rimelig trivielt og ubetydelig, men det var likevel noe som plaget meg mer og mer: at så mange andre husket det samme som meg.

Den berømte sosiologen Émile Durkheim sa en gang at «samfunn er hukommelse». Så hva gjør det med oss om samfunnets felles minner plutselig kan være ren fantasi?

Kanskje var dette ubehaget grunnen til at jeg fortsatt klamret meg til et ørlite håp om at sigarett-trikset virkelig hadde skjedd. Om ikke annet som en slags trøst.

Jeg hadde nemlig ikke sluttet å lete. Og jeg hadde et siste spor: alle de forvirra svenskene.

Del 7: Den svenske programlederen (66) som får e-post av tenåringer

Jeg hadde relativt tidlig måttet innse at Clint Eastwoods sigarett-triks neppe var fra Letterman show, slik jeg husket. Så store programmer sparer jo på alle episodene sine, og produsentene der hadde saumfart arkivet for meg uten treff.

På svensk TV, derimot, kunne faktisk noe sånt ha skjedd uten at det fantes noe opptak.

Og alle spor ledet faktisk til Sverige.

Det finnes hundrevis av svenske internettbrukere som er bombesikre på at trikset skjedde på svensk TV3 på 90-tallet, angivelig i et talkshow som het «Halv 8». Det finnes ikke noe arkivopptak av programmet, så jeg ringte programleder Stina Dabrowski. Hun var min siste sjanse.

Den svenske TV-stjernen, som i dag er blitt 66 år gammel, jobber ikke i bransjen lenger. Hun fortalte meg at hun «for det meste sår og setter poteter». Men hun sa også at ja, det stemmer: Clint Eastwood var på programmet hennes, faktisk på premieren. Det var 7. september 1992, og hun husker det svært godt. Jeg merket at pulsen begynte å stige.

– Det var et minneverdig program, sa Dabrowski.

Hun minnes at de hadde så dårlig tid før sending at Clint Eastwood kjørte henne på motorsykkel fra Grand Hotel til studio. Så, da sendingen startet, gikk noe galt med tekstemaskinen. Dabrowski ble så frustrert at hun bannet – på direkten.

– Jeg dasket manuskriptet ned i bordet og sa «jävlig forbannade skit!», og det gikk ut på lufta. Neste dag var det en hel førsteside med skandalen. Så det er mye jeg husker fra den dagen. Det var en ganske katastrofal start på en ny serie.

– Men …?

– Men ikke noe sigarett-triks.

– Kanskje du har glemt det?

– Hadde han gjort et sånt triks, så hadde jeg husket det, det er jeg ganske sikker på.

Hun foreslo at jeg kunne kontakte Det kungliga bibliotek, men det hadde jeg allerede gjort, uten hell.

– Da er det vel borte for evig. Det er for jævlig at vi ikke sparte på det, for det var et legendarisk program. Sigarett eller ikke, sa hun.

Jeg er langt ifra den første hun har måttet skuffe gjennom årene. De første epostene begynte å tikke inn rundt ti år etter programmet ble sendt, på starten av 2000-tallet. Flere titalls unge menn som lurte på om det fantes noe videoklipp av episoden de husket så godt.

– Gjennom årene har jeg blitt bombardert av mailer og spørsmål. Jeg blir det fortsatt, sa hun.

– Hva slags folk er det?

– Det synes å være gutter – ja, ingen jenter tror jeg – som er ganske besatt. Jeg får inntrykk av at de lever, hva skal man si, «nettliv». Men det vet jeg jo ikke.

Det var smått absurd å tenke at så mange hjerner kunne ha skapt det samme oppspinnet. Så jeg spurte minne-hackeren Julia Shaw, og hun forklarte at det finnes noe som heter kollektive falske minner, minner som nesten er smittsomme.

Det fungerer for eksempel ved at man får høre en historie – gjerne en litt fengende en – og senere glemmer man at den ikke var selvopplevd. Så forteller man historien videre, og kjeden fortsetter.

– Det kalles sosial smitteeffekt. Det skjer overalt, hele tiden, sier hun.

Jeg var i ferd med å bli overbevist: Jeg hadde nok hørt historien om Clint Eastwood fra noen andre, kanskje noen i Sverige, og så hadde jeg glemt at det bare var en historie. Det var en forklaring jeg kunne leve med.

Verre var det for Don.

Det er nemlig ikke alle som greier å legge et falskt minne bak seg.

Del 8: Shazaam-Dons besettelse

Da jeg snakket med 52 år gamle Don på Skype, hadde han akkurat kommet tilbake fra ekskursjon til et gammelt lager i Las Vegas. Der hadde han vært og lett etter de møllspiste registrene fra onkelens videosjappe. Arkene for 1993 manglet, ergerlig nok.

Don nekter å gi opp å finne bevis for at Sinbad-filmen er ekte. Han anslår at han har brukt hundrevis av timer på å lete, kanskje tusenvis.

Lovende spor har forduftet foran nesa på ham. Han fant for eksempel et gammelt bilde av Sinbad i noe som minnet om et ånd i lampe-kostyme, men etter flere ukers eufori viste det seg at bildet var fra en spesialepisode av serien Sinbad sjøfareren.

Nylig ble det lagt ut et videoklipp på Youtube som minnet veldig om den første scenen i filmen slik Don husker den, men det viste seg å være en parodi, hvor Sinbad selv gjorde narr av alle som husker filmen. Nok en nedtur.

Ettersom månedene har gått, har Don blitt mer og mer desperat.

– Jeg har faktisk kommet til det punktet at … dette er litt latterlig … jeg har begynt å gå gjennom fotografier av gamle videosjapper, i håp om å se filmen på hyllene i bakgrunnen.

– Hva gjør det med identiteten din når du oppdager noe som dette?

– Det er nettopp det. Jeg har alltid vært trygg på min egen identitet. Men andre jeg har snakket med om dette blir livredde. Det er et skikkelig identitetskrise-øyeblikk, sier han.

Et falskt minne føles klin likt som et ekte minne. Det finnes ingen test man kan ta, bortsett fra å faktasjekke sitt eget liv. Så Don faktasjekker og faktasjekker. Og det planlegger han å fortsette med.

Del 9: Epilog

Jeg har gjort alt jeg kan for å få spurt Clint Eastwood selv om han noen gang har gjort et triks med en sigarett, men jeg fikk aldri svar på mailene eller telefonene til obskure kontorer i Los Angeles.

Uansett, etter å ha forstått hvordan hukommelsen virker, trenger jeg egentlig ikke se noe videoklipp. Jeg er rimelig sikker på at det aldri ble gjort noe sigarett-triks på Letterman. Ikke på Halv 8 eller BBC heller. Det er som professor Svein Magnussen sa: Det er et typisk falskt minne. Og som jeg lærte av historien om Don og Shazaam, jeg må bare akseptere det.

Spesielt fordi jeg fant ut noe om Clint Eastwood da jeg bladde gjennom biografien hans, helt mot slutten av dette prosjektet.

Han røyker ikke.

• Har du et falskt minne selv? Send meg tips på mads.nyborg.stostad@nrk.no!