Publisert Sun Jun 11 14:34:39 CEST 2017

Frid Kvalpskarmo Hansen Journalist

Endal var en flink hund, i begrepets reneste forstand. Labradoren hadde vunnet utallige priser, og blitt kåret til «Årtusenets hund» i Storbritannia. I 2009 ble det til og med gitt ut en bok om Endals heltemodige liv.

Sin høye status oppnådde Endal i sitt virke som førerhund for Allen Pardon, som satt i rullestol etter å ha blitt alvorlig skadet i Gulfkrigen på starten av 90-tallet. Allen hadde dessuten store kognitive vansker, hukommelsen hans var dårlig og han hadde problemer med å snakke.

Heldigvis hadde Allen en hund med bemerkelsesverdige evner. Endal forstod flere hundre kommandoer på tegnspråk, han tømte og fylte vaskemaskinen, plukket varer fra hyllene i butikken og kunne bruke en minibank.

Virkelig berømt ble Endal i 2001, da en passerende bil slo Allen ut av rullestolen. Endal reagerte da med å legge sin bevisstløse eier i stabilt sideleie, og dro deretter et teppe over han. Etter først å ha forsøkt å påkalle hjelp ved bjeffing, sprang Endal til et hotell i nærheten for å hente hjelp.

Endal var nær sagt definisjonen på pliktoppfyllende. I tillegg var han en snik. Iblant bruke han nemlig sin ekstraordinære intelligens til å tuske til seg noen ekstra fordeler. Han kunne for eksempel hente skrot fra søppelkassen og legge det på gulvet, slik at fikk belønning for å plukke det opp igjen.

Nå bekrefter en ny studie fra forskere ved Universitetet i Zürich det Allen Pardon og andre hundeeiere allerede har erfart: Selv de mest lojale og lydige av hunder manipulerer eierne sine.

Flinkere enn aper til å manipulere

Forsker Marianne Heberlein ble inspirert til å undersøke hunders manipulative evner, etter å ha observert hvordan hennes egne hunder lurte hverandre. Den ene hunden kunne for eksempel late som om den så noe spennende i bakhagen, for å lokke den andre hunden bort fra den beste soveplassen.

For å finne ut om hunder manipulerte eierne sine på samme vis, designet Heberlein og hennes kollegaer et eksperiment der hunder ble kombinert med to ukjente partnere. Den ene partneren belønnet hunden med godbiter, mens den andre partneren ikke gav noe godt til hunden.

Etter å ha lært hvem av de to som var henholdsvis gjerrig og gavmild med godbiter, fikk hunden i oppgave å lede hver partner bort til en av tre bokser. Den ene boksen inneholdt pølse, den andre inneholdt en mindre appellerende tørr hundekjeks, mens den tredje var tom.

Den gjerrige partneren tok godbiten fra boksen og la den demonstrativt i lommen, mens den gavmilde lot hunden spise det den fant. Etter hver testrunde med de to ukjente partnerne, fikk hunden mulighet til å lede sin egen eier bort til en av boksene og da fikk den alltid lov til å spise godbiten.

Nærmest umiddelbart skjønte hundene at det var taktisk å lede den gjerrige partneren bort til den tomme boksen, slik at de deretter kunne lede sin egen eier bort til pølsebiten.

"Som forventet," vil mange hundeeiere antagelig si. Denne typen pølsetaktikkeri er imidlertid mer imponerende enn det kanskje ser ut ved første øyekast.

– Liknende studier er gjennomført med aper, og de brukte mye lengre tid på å lure menneskepartneren sin på samme vis som hundene, forteller forsker Marianne Heberlein.

Hun tar forbehold om at hundene muligens hadde en urettferdig fordel i eksperimentet. Det er sjanse for at hundenes utstrakte erfaring med å leve sammen med mennesker, hadde forberedt dem på hvordan menneskene i testen kom til å oppføre seg. Dermed var det lett for dem å skjønne hvordan de måtte oppføre seg for å få mest mulig pølse.

– Selv om dette skulle være tilfelle, er det likevel imponerende hvordan hundene med en gang fant riktig strategi for å få maksimal uttelling, fortsetter forskeren.

Høns lyver til hverandre

Det er lett å betrakte bedrag som en rimelig avansert adferd, men du trenger faktisk ikke mer enn en hønsehjerne for å fare med løgn. Forskere har nemlig observert hvordan haner lyver til høner i jakten på kjærligheten.

– Det fremste målet til en hane – evolusjonært sett – er å tiltrekke seg høner, som han kan pare seg med. Dersom en hane finner en god matkilde, vil han derfor kalle til seg hønene med et matsignal.

Det forklarer forsker og atferdsbiolog Judit Vas ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Hun legger til at hanene for det meste er ærlige når de signaliserer om mat, men iblant frister kjødets lyster hanene til å lyve.

– Hønene kommer når de hører matsignalet og det å ha mange høner rundt seg øker hanens sjanse for å få pare seg, forteller Judit Vas.

Flere nivå av bedrag

Judit Vas forklarer at bedragersk adferd av denne typen eksisterer på ulike nivå. Den enkleste formen kalles funksjonelt bedrag, og det er det høns driver med. Hanene har erfaring med at hønene kommer dersom han signaliserer at det er mat og få. Han trenger ikke å ha noen dyp innsikt i løgn som konsept, for å vite at matsignalet får hønene til å flokke seg – også når han er matlaus, men selskapssjuk.

Den mer avanserte formen for lureri kalles intensjonelt bedrag, og den krever at man forstår hvordan andre tenker, og dermed er i stand til å forutse hvordan en løgn påvirker andres adferd.

– Hvis jeg for eksempel roper: "Jeg har funnet en diamant!", vet jeg at du vil synes dette er interessant og derfor vil komme til meg – selv om jeg aldri har ropt dette før, forklarer Vas.

Et evolusjonært løgnkappløp

Lenge trodd vi at mennesker var de eneste som mestret kunsten å bedra noen intensjonelt. Dette synet har imidlertid endret seg de siste årene, etter som stadig flere kognitive evner har blitt påvist hos dyr.

– Det er sannsynligvis noen arter som driver med intensjonelt bedrag, men det kan være ganske vanskelig å bevise at de vet hva de gjør, forteller forsker og atferdsbiolog Irja Ida Ratikainen ved NTNU.

– Mange studier av aper tyder på at de forstår at de villeder andre medlemmer av gruppa. Men også resultater fra studier av ulike fuglearter, er vanskelig å forklare uten at det er en grad av intensjonelt bedrag med i bildet, sier Ratikainen.

Fra man er barn av, lærer man at løgn straffer seg. Bedragersk atferd må åpenbart likevel ha noe for seg evolusjonært, siden det er flere dyrearter som driver med det.

– I de fleste tilfeller ser man at den som villeder andre får en fordel av å gjøre det, for eksempel gjennom at man får mer mat eller unngår å bli drept. Så fort slik atferd gir slike fordeler, blir den også favorisert evolusjonært, forklarer Ratikainen.

– Men dersom den som lures påvirkes negativt, vil også evolusjonen favorisere dem som klarer å gjennomskue bedrag. På den måten får man et evolusjonært kappløp mellom de to partene, legger Ratikainen til.

Båndet mellom menneske og hund

Det er ingen tvil om at hunder drar fordeler av deres evne til å manipulere eierne sine, samtidig som vi mennesker drar enda mer nytte av hunders unike evne til å lese oss. Kanskje er det også en av grunnene til at mennesker elsker hunder så høyt. Det at de kan snurre mennesker rundt lillefingeren, gir oss tross alt følelsen av at hunder forstår oss – ser gjennom oss.

– Hundeeiere har nok en tendens til tillegge hunder mer komplekse tanker enn de egentlig har, men opplevelsen av at hunden din prøver å lure deg bidrar antagelig til et tettere bånd mellom hund og eier, sier atferdsbiolog Judit Vas.

– Det sosiale aspektet er tross alt en viktig grunn til å ha hund. De fleste foretrekker å ha en hund som hjelper framfor en robot, nettopp fordi hunder har personlighet.

Et tydelig eksempel på hvor viktig en hund kan være, er nettopp Endal og hans eier Allen. I 2009 –13 år gammel – døde Endal etter å ha fått slag. Allen måtte da lære seg å leve uten hunden, som han sa hadde reddet både livet og ekteskapet hans. Før han døde, rakk imidlertid Endal å lære opp sin etterfølger – EJ, Endal Junior. Likevel går det ikke en dag uten at Allen tenker på sin første hund, og han har sagt at hans største frykt er at han en dag skal glemme hvordan Endal ser ut.